Røyk og ingenting

Det blåser rundt meg. Havet kaster seg baklengs. Jeg går stille i umenneskelige tanker. Det er bekmørkt. Ikke en sjel å se. Og selv om det hadde vært noen sjeler der ville det vært umulig å sett de. Eller hørt de. Det kjennes som å gå på skumgummi. For bakken er så bløt av alt vannet som har blitt kastet opp av havet. Og der nedi ligger det vel en luring og venter på at noen eller noe skal falle uti. Kanskje en dobbelthake. Kanskje et kjøleskap. Men aller helst venter den nok på noe poetisk. En radmager liten stakkar med alt for mye sukker innabords. Kanskje er han en glad poet. Kanskje er han en trist poet som har spist toppede skjeer med hvitt sukker for å bli glad. Eller drukket alt for mange øl fr å rømme fra dette kaoset. Og kanskje har han med seg trekkspillet eller munnharpen. Da hadde fangsten vært fullkommen.
Jeg er tørr på henda. Plukker frem en sigarett og kjenner at hånda sitter litt igjen i stoffet på frakken. Litt som sandpapir. Jeg veit ikke hvorfor jeg trodde jeg skulle får til å tenne på sigaretten. Det er umulig. Og jeg kjenner det brenner innvendig. For jeg har så sinnsykt lyst på en røyk. Bare fordi jeg ikke kan få det. Jeg føler meg fremover mot venstresiden og forsøker å finne et tre jeg kan søke ly bak. Jeg finner noen busker. Setter meg ned på huk så de skjermer litt for vinden med frakken over hue. Og for andre gang i mitt liv er flaksen med meg. Jeg kjenner endorfinene brøle ut i hele kroppen og jeg kaster meg ut av busken og brøler sammen med de. Røyken slukker. Jeg går videre. Vil ikke prøve lykken to ganger. Ingen vits i å lure skjebnen.

You've just got to let it go

Hun krøllet seg sammen og lot seg forføre for aller siste gang. Hun ble kysset bak øret, den beste plassen hun visste. Maiken pustet så hardt inn at hun ble svimmel og nesten mistet pusten. Det var som å være i et eventyr. Så vakkert så fantastisk, så overgående. Men Maiken visste at dette eventyret ikke var sånn. Det endte ikke godt. Hun hadde med en kjærlighet som var av den kjærlighetsløse sorten å gjøre. Men likevel fantes det noe fint over det. Maiken følte seg levende. Snart ville hun føle seg død. Og da kunne hun ta frem pennen sin å skrive.

Har du noen gang ligget på gulvet og skreket ut alt i kroppen til du ikke har mer.
Veit du hvordan det føles å ville ha noen så sinnsykt, men vite at du aldri får ta på personen.
Har du noen gang ligget med en vakker jente som fikk deg til å føle at verden ikke var så ille.
Nå lever du virkelig.

Maiken falt bakover på ryggen og pustet hardt. Svett og utpult. Hun tente seg en sigarett og blåste ringer.
- Takk. Men jeg liker deg ikke lenger. Jeg liker fugler.
Hun krøllet seg sammen igjen og lot seg forføre av seg selv og tanken på fjær uten tær.


Takk til Eels.

Minner fra en bok full av syltetøy

Det hjelper virkelig å søle jordbærsyltetøy utover alt du eier og få vite at noen akkurat har pult en du liker.

Solbær

Jeg spiser solbær. Jeg spiser solbær. Jeg drikker te. Jeg sitter. Jeg sover. Kristian er hos meg. Han lager kakao.
- Du er som et vissent blad. Du råtner så sakte som bare blar kan. Du lukter ikke ille. Du ser bare ørlite grann slitnere ut enn du gjorde dagen før. Og hva solen er, spiller ingen rolle for deg. Du trenger den ikke lenger.
En gang for lenge siden sa jeg til meg selv at jeg selv hadde valgt hvilke øyne jeg ville se verden gjennom, og at jeg hadde valgt mine. Jeg var 11 år gammel. Lise hadde skrevet det. Fordi tåa mi har et ledd slik at den kan bøye seg, ser den feit ut. Jeg tegner kaninen Frank på tåa mi. Han i Donnie Darko. Dagene står stille. Dagene går, men de står stille. Jeg drikker litt kakao. Får kakaobart. Kristian sier at det er det meste av liv han har sett i meg på flere år. Kanskje vil han at jeg skal tenke over akkurat det han sa der. Jeg gjør ikke det. Jeg legger meg ned på grusen. Lar sola steike i den svarte trøya mi. Det kjennes ut som jeg snart tar fyr. Men det gjør jeg ikke. Jeg kan leve 100 flere liv. Akkurat som dette. Fordi jeg ikke utvikler meg. Jeg har stagnert. Men så er det ikke sikkert jeg får flere liv enn dette. Akkurat fordi jeg ikke er verdig, fordi jeg ikke har utviklet meg. Men igjen så er det ikke sikkert vi får flere liv i det hele tatt. Bare dette ene. Og kanskje er det derfor jeg har stagnert. Fordi jeg tror på nettopp det.

Please forgive me when I sing this song

Det faktum at jeg har vondt i brystet trenger ikke bety noe som helst. Men når jeg får store problemer med å puste, må jeg ta det i betraktning. Engelen flyr over meg. Uten å ta meg med. Jeg vil grine. Noen ganger gjør det så ufattelig godt å grine. Ikke denne gangen. Jeg stryker henne på siden av ansiktet. Akkurat ved hårfestet. Det er som om hun sukker. Det kryper inne i meg. For på en måte tenker jeg at dette er nok det beste. Vi kom aldri til å fungere helt uansett. Selv om vi var perfekte for hverandre var det noe som ikke stemte. Og kanskje skal det være sånn, at noe skurrer. Men det burde jo bli bedre. Det ble aldri det. Hendene hennes ligger foldet sammen. Hun har ringen jeg har gitt henne på pekefingeren. Jeg kjøpte den en gang jeg var i Arabia. Det står noe inngravert på arabisk på den. Jeg hadde løyet og sagt at det betydde "min elskede". Jeg veit ikke hva det betyr. Men det virket så fint. For hun var min elskede, og kommer nok alltid til å være det. Aldri skal jeg kunne elske noen på den måten jeg elsker hun. Jeg stryker henne ved hårfestet igjen. Lener meg ned til henne og hvisker
- Du er min love.
Hun svarer ikke. Har ikke forventet det. Men det hadde vært fint med et lite rykk. Jeg ser på henne for aller siste gang, snur meg og går ut. I det jeg kommer til den åpne døra er det akkurat som jeg siger om, gir meg hen. Jeg sa alltid det;
- Hvis du dør, dør jeg også.

Sometimes love just is not enough

Karlsson den fryktløse, den grusomme, den åletrange. Det er det du skal huske. Det du skal vite. Alt annet kan du bare glemme.

Karlsson satt i vinduskarmen og trippa med beina. Lekte at han var Daniel Duppsko fra Allemannsland. Bare for å få det på det tørre. Eller var det Ingenmannsland, bare for å få det på det våte. Han satt og spionerte på naboen rett over. Albert Åberg. Albert var ikke særlig glad i Karlsson. Han så på Karlsson som en erkefiende. Av verste sort. Det var derfor Karlsson lekte Daniel Duppsko. Han kunne se Albert løpe frem og tilbake med en kjepp, kaste seg over alt. ”Hmf, han leker vel med Skybert igjen” tenkte Karlsson. Karlsson hatet Skybert. Ikke bare var det et hinsides stygt navn, men han tok liksom all oppmerksomhet Albert kunne avse. Noen ganger fløy Karlsson over vinduet til Albert og så på mens Albert sov. Han var så søt. Så nydelig der han lå helt uskyldig og småsnorket. Skybert var ikke der når Albert sov. Det var fint. Karlsson skulle så gjerne ønske han kunne se hva Albert drømte. Men han kunne bare forestille seg. Albert drømte nok om himmelen. Om englene. Om potetgull som aldri går ut på dato. Men det var ikke nok å se på at Albert sov. Karlsson var nødt for å være nærmere. Men Albert ville ikke engang se på han. Det gjorde så vondt å ikke kunne være seg selv rundt noen som var så vakker. Men likevel var Albert så vakker i Karlssons øyne at han kunne sett ut som hvem som helst bare for å få holde han i hånda, stryke han på kinnet, holde rundt han. Det brant langt inne i hele brystet. Det føltes som hjertet hans var større enn han selv. Det spiste han levende.

Karlsson stod foran speilet med en lommekniv foran fjeset. Begynte å skjære bort fregnene. Karlsson var kjent for de. Han ville ikke være kjent. En etter en havnet de ned i vasken sammen med små hudfliker. Sammen med blod. Han klipte av det tykke brune håret sitt. Kastet det i do. Spyttet på det når han trakk ned. Kledde på seg kjolen til moren sin. Han hadde ingen andre klær enn snekkerbuksen med propellen selv. Så tasset han ut døren, ned alle trappene, på andre siden av gaten og inn bygningen til Albert Åberg. Nå kunne ikke Albert kjenne han igjen. Nå kunne han komme nærmere. Være god. Stryke på han. Karlsson børstet bort litt støv nederst på kjolen. Han var klar. Satte forsiktig fingeren på ringeklokken. Det sprang ville hester inne i Karlsson. Det var 17. mai, julaften og nyttårsaften på en gang. Han hørte lyder innenifra. Forsiktig åpnet døren seg opp. Og der stod han. Den nydeligste skapningen i hele verden. Albert Åberg. Det sank inne i Karlsson. Det var så godt. Så ufattelig godt å være så nærme. Albert var bleik i fjeset. Han stod med åpen munn. Det kom spytt ut av kjeften hans. Han falt fremover over Karlsson. Karlsson tok imot han og sammen lå de på gulvet utenfor Alberts leilighet, en sommermorgen i 91. Karlsson strøk han på ryggen. Koset han i håret. Men Albert lå helt stille. Pustet ikke engang. Karlsson la han over ved siden av seg. Albert var kald og helt hvit. Karlsson dyttet litt borti han. Men ingenting skjedde. Han reiste seg opp. Gikk noen skritt tilbake. Det rant tårer nedover kinnene hans. Det gjorde vondt. Svidde langt inne i beinet. Karlsson angret. Han skulle aldri lurt Albert på den måten. Men nå var det for seint. Aldri skulle han få holde rundt Albert. Aldri skulle han få stryke Albert på kinnet. Aldri skulle han få fortelle Albert hvor inderlig han elsket han.

I close my heart and hope to die, before I get the chance to lie to you

Jeg vrir meg rundt. Kjenner på det våte ved siden av meg. Jeg tar det mellom fingrene. Det blir omgjort til støv og drar sin vei. Jeg kniper med øynene. Veit ikke helt om det er lyst eller mørkt. For jeg får de ikke opp. Det skjærer lyder en plass langt borte ifra. Jeg hører noen rope.
- Epp!! Det blir ekko. Epp-ekko. Jeg tar meg selv på brystet. Jeg har ikke klær på. Det er først nå jeg kjenner at det er kaldt. Brystvortene mine er så stive at de snart knuses i millioner av biter. Det gjør vondt å ta på de. Jeg drar øyenlokkene fra hverandre. Det kjennes som jeg river av meg øyenvippene. De sitter fast. Onkel Petter gjorde det en gang. Reiv av seg alle øyenvippene. Ikke fordi øynene satt fast. Han fikk bare et aldri så lite innfall. Jeg husker jeg syntes han var skummel. Unormale ting er ofte skummelt når man er liten. Det kan selvfølgelig ha noe med at han alltid hadde røde kontaktlinser på seg fordi han absolutt ville være en albino at jeg syntes han var skummel, men jeg så ikke helt nødvendigheten med å rive av seg øyenvippene. Skjønt, nødvendighet kan være så mangt. Det er så lyst. Så lyst at jeg blir blendet. Det er ikke noe hjelp i å åpne øynene. Litt etter litt kommer svake skygger til syne. Alt er kaldt. Hvitt. Jeg prøver å snakke. Men det kommer ikke en lyd. Jeg er blitt stum. Jeg ser en enhjørning som står rett over meg. Han ser meg rett inn i øynene.
- Du må reise deg opp, sier han.
Vel, jeg har ikke så mye annet å ta meg til, så jeg kaver meg opp fra bakken. Det kommer et svakt vindkast med snøfnugg. De er så myke. De snurrer seg rundt kroppen min. Løfter meg opp. Jeg får til å puste ordentlig. Det er så befriende. Akkurat som å bli født på ny. Gitt en ny sjanse. Pappa pleide alltid si det; ”Alle trenger en ny sjanse, men det er ikke alle som får det.” Jeg har alltid trodd at jeg tilhørte de siste. De som ikke får en ny sjanse. Men likevel har jeg alltid lurt på hvordan det føles å få det. Hvis dette er øyeblikket der jeg blir gitt en ny sjanse, hvis dette er slik det føles, må jeg fortelle at det ikke er noen følelser der i det hele tatt. Alt er blankt. Hvisket vekk. Men likevel får jeg lyst til å grine. Ikke fordi jeg er trist. Men det føles så riktig. Når man svever oppe i luften, med snøfnugg som snurrer rundt deg, tar på hele kroppen din. Du begynner ikke le da. Du begynner å grine. Kanskje skjønner du ikke hva jeg mener. Men det har jeg ikke trodd heller. Snøfnuggene setter meg forsiktig ned på bakken igjen til enhjørningen. Han ser på meg. Studerer hver lille bit av kroppen min. Han går rundt meg. Studerer ryggen min. Jeg står helt stille. Beveger ikke en finger. Ikke ei tå. Etter en stund kommer han foran meg igjen. Trekker pusten langsomt.
- Jeg tror du er klar for å dra nå.
Dra? Hvor skal jeg dra? Jeg prøver å spørre, men jeg er fortsatt stum. Enhjørningen blir til snøfnugg og flyr av sted. Jeg begynner å gå, i noe som føles som ingenmannsland. For her er ingenting. Selv om det er en bakke, er bakken ingenting. Ikke noe som jeg har sett eller kjent før i alle fall. For ingenting må jo på en måte være noe det også. Siden det eksisterer. Det er fortsatt kaldt. Men det er liksom greit. Det hadde ikke passet seg om det skulle vært varmt.

I don't know hell

Millioner av små fingre daler ned. De er skitne under neglene. Spenner seg inn og ut. Jeg står i rommet sammen med Jowell. Han kan ikke se fingrene. Jeg bestemmer meg for ikke å si noe om det. Kanskje kan han lukte de. Det ville vært en griseufin lukt. Jeg hadde ingen venner i dag. Så Jowell var pent nødt for å leke med meg. Det er ikke så mange som leker med han lenger uansett. Siden han ikke kan se. Fortelle de hvor pene de er. Jowell var virkelig den flinkeste i hele verden til å fortelle mennesker hvor pene de var. Nå er det ingen som tror han.
"Woahh! En dverg som løper sinnsykt fort!" roper jeg i vill entusiasme.
Jowell ler rått.
"Skal vi kappløpe med han?" spør Jowell og løper så hardt han kan rett inn i veggen.
Han faller bakover. Roper noe om at dverger skulle vært født og oppvokst i helvete.
"Øh, er det ikke det de er?" spør jeg.
Jowell reiser seg. Går noen skritt mot meg. Stopper opp en liten stund. Lokaliserer hjertet mitt. Han kommer nærmere. Tar hardt rundt armen min. Klemmer. Han snur hue til siden og spytter på gulvet.
"You know nothing of hell." sier han så kaldt at jeg får liten tiss.

Monkeyface

Jowell hadde klora ut øya sine. Men han grein ikke. Faktisk så lagde han ikke en lyd. Han var av den tøffe typen. Eller stumme. Jeg var ikke helt sikker. Det hadde hendt meg en gang før, at en kompis hadde klora ut øya sine. Så man kan si at jeg begynte å bli ganske vant til det. Selv om ganske kanskje var å overdrive. Det var et fantastisk groteskt syn. Men på en måte likte jeg det. For Jowell var så rolig. Det så ut som han bare satt og chilla. Dagdrømte. Jeg likte dagdrømmere. Jeg pirket han på skulderen.
"Hei, Jowell! Hva tenker du på?"
Han snudde hue mot meg.
"Morra di."
Jeg hadde ikke noen mor. Men det fikk være greit.

Allow me, you've got it all so wrong

"Det finnes tider da du innser at noen mennesker ikke er nok. En ganske vanlig ting å oppdage. Men når noen mennesker egentlig er alt for mange til at du skulle kunne bli lei av de har du kølla. Du har ikke skjønt hvem du skal bruke tida di på."
Kristian så opp på meg. Ville gi meg en klem. Hvis det var noe jeg trengte meste i hele verden akkurat nå, så var det vel det. En klem. Fra noen jeg ikke var lei.
"Jeg angrer ikke på noe, jeg angrer bare på at jeg fortalte det til noen."
Det var vel Hamsun som sa det. Men det er fint å vite når man skal holde kjeft.
"Kristian, du er det eneste mennesket jeg ikke har blitt lei."
Han så på meg. Slik ingen andre noen gang har gjort. Jeg fikk frysninger nedover hele ryggen. Hvorfor er det sånn at noen mennesker kan gjøre det. Eller kan alle det, de veit det bare ikke?
"Du veit det frøken, tiden er ikke som den en gang var."
Han så bort. Tok hånden min og klemte den. Forsiktig. Jeg så bort jeg også. Visste ikke helt om situasjonen var virkelig eller ikke. Det hang øyne på veggen. Det hang ord på tunga. Men jeg slapp de ikke ut. Jeg var deres fiende. Jeg beit meg i leppa. Kristian dro meg ned til han. Holdte fjeset mitt i hendene sine. Kosa meg bak øret. Alt var som jeg ville, likevel var ingenting riktig.
"Du må bare vite hvem du er. Du er så sinnsykt flink med ord. Den personen som har dine følelser etter seg er heldig."
Jeg rødmet. Jeg ble glad. Det var så fint å høre noe sånt fra en som betydde noe. Det er nå man skal holde kjeft. Ikke prøve bevise noe som istedet blir motbevist.