Det blåser rundt meg. Havet kaster seg baklengs. Jeg går stille i umenneskelige tanker. Det er bekmørkt. Ikke en sjel å se. Og selv om det hadde vært noen sjeler der ville det vært umulig å sett de. Eller hørt de. Det kjennes som å gå på skumgummi. For bakken er så bløt av alt vannet som har blitt kastet opp av havet. Og der nedi ligger det vel en luring og venter på at noen eller noe skal falle uti. Kanskje en dobbelthake. Kanskje et kjøleskap. Men aller helst venter den nok på noe poetisk. En radmager liten stakkar med alt for mye sukker innabords. Kanskje er han en glad poet. Kanskje er han en trist poet som har spist toppede skjeer med hvitt sukker for å bli glad. Eller drukket alt for mange øl fr å rømme fra dette kaoset. Og kanskje har han med seg trekkspillet eller munnharpen. Da hadde fangsten vært fullkommen.
Jeg er tørr på henda. Plukker frem en sigarett og kjenner at hånda sitter litt igjen i stoffet på frakken. Litt som sandpapir. Jeg veit ikke hvorfor jeg trodde jeg skulle får til å tenne på sigaretten. Det er umulig. Og jeg kjenner det brenner innvendig. For jeg har så sinnsykt lyst på en røyk. Bare fordi jeg ikke kan få det. Jeg føler meg fremover mot venstresiden og forsøker å finne et tre jeg kan søke ly bak. Jeg finner noen busker. Setter meg ned på huk så de skjermer litt for vinden med frakken over hue. Og for andre gang i mitt liv er flaksen med meg. Jeg kjenner endorfinene brøle ut i hele kroppen og jeg kaster meg ut av busken og brøler sammen med de. Røyken slukker. Jeg går videre. Vil ikke prøve lykken to ganger. Ingen vits i å lure skjebnen.
No comments:
Post a Comment