I never wanted to be your dancing shoes

Jeg har på meg noen meget søte hansker. Jeg smiler litt sånn. Har forresten kommet opp med fler nyttårs forsett. Jeg skal slutte å røyke helt. Jeg skal fortsette med min søte tankegang om de kompliserte tankers eksistens. Jeg skal være glad. Jeg skal forkaste alle mennesker som kaller meg emo. Forelskelse har etterhvert blitt et så jækla sterkt ord. Hva er det med mennesker og meninger? Hva er det med mennesker som tror de har deg "all figured out"? Jeg kjenner at jeg blir sliten. Gidder rett og slett ikke bry meg så veldig hardt om visse aspekter ved menneskets hjerne som er så kjærlig. Er det fint, så er det fint. Da er det ikke lenger noe å tenke på. Men som det så ofte forekommer, så er det ikke fint. Det er "ok", men det er desverre ikke godt nok. Derfor kaster vi det bort. Og det er den rette ting å gjøre. Jeg hater det når jeg setter spillelista på shuffle uten å ville det. For å være ærlig så mangler du meget med deg sjøl om du ikke har kjennskap til The Blood Brothers. Det er nesten som at jeg bare går fra deg. Hvilket jeg bruker å gjøre. Det er fint å gjøre det slik. Du sier at du gjennomskuer meg. Sorry Mac. Du skulle så gjerne ha gjennomskuet meg. Men det klarer du aldri. Kanskje bør du egentlig bare være glad for det, for om du hadde sett rett gjennom meg så hadde du vært fucked up. Du er jo det du også på din egen så altfor normale måte. Ersj. Heh, det er flott. Jeg gleder meg til å komme tilbake til Trondheim. Ha det fint og ikke tenke. Bare dra på søte konserter. Da blir jeg glad. Og selvfølgelig gjør du meg glad. Ringer deg bare. Du har det fint. Du kaster deg over meg - ikke som en ekkel fant - kjærlig. Gud og noe annet idiotisk råttenhet. Jeg må si at jeg noen ganger får litt dårlig samvittighet. Men altså, det er litt sånn slutt på det nå. For jeg har ingen grunn. Nei, jeg gjemmer meg ikke bort. Jeg er, og jeg er Bendik. Heehhh, du er bare homo.

Muddy river of loneliness

Utukteligheter bak ryggen på den svenske armé. Føler du deg beæret? Det bør du ikke. Aller helst burde du vel hoppe på sjøen, ikke drukne, bare bli jævla kald. Jeg kan godt være med deg. Dytte deg. For jeg veit godt at du ikke tør. Egentlig så tror jeg bare at jeg går fra deg, ikke bryr meg om deg. Så kan Maria ta meg i armene sine, der jeg vil legge mitt verkende hode. Der vil jeg finne min hvileplass. Beinbygninga vil kunne bli mindre. Ingen tvil om det.

Mitt eneste nyttårsforsett er å være glad.

Sometimes I wonder why you look me and you blink your eye

Min blomst har kommet hjem! Det var veldig fint til meg. Så blir alt så koselig på en måte. Årolilja er et vesen som alltid er glad, alltid lever i nuet. For øyeblikket er det julebrus og innpakking av julegaver som gjelder, sammen med Årolilja. Og musikk så klart. Hva ellers. Bendik er nesten skrevet ferdig, jeg trenger bare noen søte etterord. Jeg er derfor nødt til å vente til jeg er i den rette sinnsstemningen, hvis ikke kan den bli helt feil. Den må bli nydelig fin. Skjer ikke det, skjer ikke Bendik. Det er forresten hull i sugerøret mitt som er i julebrusen min. Det spruter meg i øyet. Må vel egentlig si at det er litt skøy. Hadde jeg ikke hatt et hull på sugerøret hadde jeg ikke ledd nå. Litt merkelig er det å tenke på at det bare er 6 dager til julaften. Kanskje burda jeg stressa litt mer. Men jeg gidder ikke. Jeg er for lat. Jeg tror det er slik det blir når man klarer å ekskludere de kompliserte tankene. Da har man det fint. Jeg tror jeg har det fint. Prosjektet med julekalenderen gikk jo egentlig rett til helvete, siden jeg har åpnet alle. Men det gjør egentlig ingenting. Årolilja har bursdag om to dager. Gaven hun skal få har ikke kommet enda, har vært utsolgt i hele Europa. Litt sånn derre synd. Men altså, da får hun bare få julegaven til bursdagen. Slackeslack. Kjæresten min har det mye bedre nå tror jeg. Han smiler liksom litt. Dog strengene er litt merkelige. Jeg har litt lyst på en ny en, men det er hemmelig. Jeg er smålig redd for at han skal bli lei seg. Han er jo den eneste ene, og aldri skal jeg elske noen høyere. Men alstå, jeg bare må ha en Gibson Les Paul i hvitt tre, med svart plekterbrett. Det er så forbanna fett at jeg nesten dør. Da kan jo kjæresten min få en kompis liksom, men det blir igjen bare merkelig. Da blir jeg som disse negerkongene med 40 koner og enda fler barn. Hvilket bare er ekkelt. Uansett har jeg ikke penger til en Les Paul sånn akkurat nå. Men når har penger egentlig vært et problem, sånn på ordentlig? I Norge..

Jeg er nødt til å klassifisere meg sjøl som kjedelig i øyeblikket. Det er litt trist. Kanskje skal jeg bare begynne å spille jazz for å dra den helt ut. Det hadde vært bra tragisk. Men jeg må inrømme at jeg liker jazz sånn av og til. Det er en hemmelighet. Det er for sære folk, eller kjedelige voksne som er enda særere. Jeg har kjøpt meg en søt kjole. Jeg har ingen sko å ha til. Det er litt artig. Jeg kommer nok aldri til å eie noen sko som passer til den. Jeg hater slike såkalte fin-sko. Det passer meg dårlig. Jeg tror jeg vil være med å danse når stjernene blir blå. Skal du være med du også? Dancing in your wooden shoes.

Leiken er død, no skal eg slå deg kjære, slå deg

Av og til er det fint å drikke hjemmebrygga øl. Det er mer stas enn vanlig øl. Om det er ordentlig brygget så klart. Paps er god på det. Vi har funnet ut at den gangen jeg gifter meg skal det serveres hjemmebrygget øl. Det blir fint. Noen ganger kjører man karusell med røde sko. De gangene er man lykkelig. Vi har vært i studio i hele dag. Det var dødsdigg. Jeg har ikke tid til så mye akkurat nå føler jeg, siden min tid går med til studio og å spille Zelda. Jeg skulle ønske jeg var med i den verden som Link er med i. Min Link heter Blilie, det er egentlig navnet på en av vokalistene i The Blood Brothers. Ikke den jeg liker best, men den med det beste navnet. Kunne ikke hett Johnny liksom, som er navnet på min helt. Alt for kjedelig for meg. Hesten har fått navnet Bendik, sjøl om det viste seg at det var ei jente. Det gjør ingenting. Jeg liker mye bedre at hesten er en hingst som heter Bendik. Jeg og Rockis har funnet på noe fint. Hun skal skrive en liste over kriterier en fyr skal ha for at han er bra nok for henne. Den lista ble selvfølgelig jækla lang. Uansett, så skal hun ta den med ut på byen, og når noen prøver å sjekke henne opp skal hun flekke opp lista og spørre om de oppfyller kravene. Hvis ikke er det rett på hodet og rumpa ut. Tror at disse bloggene blir mindre og mindre viktige for meg. Trenger i alle fall ikke skrive så ofte lenger, kanskje i ny og ne. Får følge med på månen. Får rett og slett ikke uttrykt meg på den måten jeg vil. Prosjektet er bra det, men ikke bra nok. Det mangler visse aspekter ved kommunikasjon. Jeg får holde meg til Bendik. Desverre er jeg så og si ferdig med den boka. Det er litt trist, å ikke ha Bendik lenger. Han er min sjel og mitt indre. Folk synes jeg er rar som skriver ei bok, men altså, hvorfor ikke? Har man mange merkelige tanker, er det fint å skrive de ned av og til. Finne ut av ting. Jeg har lært av Bendik. Funnet ut hva som er fint. Han ser seg sjøl i vannet, et speilbilde av et lik. Våkn opp. Vi lever faktisk. Jeg trenger et nytt prosjekt som sagt. Kanskje holder jeg på med det, har ikke helt bestemt meg enda. Jeg er et ubesluttsomt dyr, som alle andre mennesker. Vi er ubrukelige av og til. Men likevel, så får vi det til. Eller, ikke alle. Men de fleste. Min beste konklusjon hittil har vært min benektelse for de kompliserte tankers eksistens. Klarer du det, er du glad. Kanskje til og med lykkelig.

Du och jag döden

Noen mennesker er merkeligere enn andre. Hvilket er fint. Tror jeg. Da har vi i alle fall noen av de menneskene som ikke er så merkelige også. Det er fint å sitte og bare spekulere over slike ting. Da veit jeg at jeg har det godt. Jeg tror jeg skal sette av en bestemt sum til mat i måneden. Så skal jeg bruke så lite som mulig av dem, summen som blir igjen skal jeg sende til de som trenger det. Problemet er at det fins så mange organisasjoner, og så mange som trenger hjelp. Men det er bedre å hjelpe noen enn å ikke hjelpe i det hele tatt. Det er trist når man har fylt opp badekaret og det viser seg at det ikke er mer varmvann igjen når man skal hoppe oppi. Da vil jeg helst bare legge meg ned på badegulvet med ei dyne og være trist. Jeg er et menneske med alt for teite behov. Egentlig så er de ikke så mange. Men de er teite, og kanskje unødvendige. Jeg står på en flyplass og venter på følelser. Jeg lurer på når jeg skal på øving i dag. For å være ærlig gidder jeg ikke ta kontakt for å spørre. Jeg er for lat. Da er jeg nødt til å bevege meg ut av rommet, for her er det ikke dekning. Stormen har føkka til systemet. Jeg gleder meg som en småkåt hingst (eeersj!) til vi skal i studio i mårra. Jeg ligger i gresset med frosne klær. Brr.

Stenbrott

Låt mig gå i bitar
Jag har gjort något så dåligt igen
Låt mig ha ont
Låt mig skrika färdigt tills bröstkorgen blir tom...
Låt mig spricka sönder
Det har jag verkligen förtjänat
Hallå, hallå
Låt mig vara dum
det blir din tur om en liten stund

Jag är, är jag?
Jag är inte gjord av sten
Vad är farväl, vad är inte gjort av sten?

Jag ska fatta mig kort
Jag ångrar allt, jag ångrar allting ont
Jag har skrikit färdigt och bröstkorgen är tom...
Såg du jag sprack sönder
Kan du få mina armar på plats
Hallå, Hallå
har du blivit stum?
Var jag verkligen så dum?

Jag är, är jag?
Jag är inte gjord av sten
Vad är farväl, vad är inte gjort av sten?


Nååh.

What the hey!

Jeg angrer ikke. Jeg er så ufattelig glad for at jeg ikke dro hjem da jeg var redd. Dog mine tanker om den saken da jeg satt på bussen og hadde en fryktelig trang til å spy var noe annerledes. Jeg har tatt mors julelys og tent de på. Det var ingen bra idé, siden hun hadde planer om å bruke de på julaften. Jeg er en jævel på å bare ta ting uten å spørre. Jeg lærer aldri. Det er fint å sitte inne når regnet pisker på vinduet og det lyner og tordner. Spesielt fint er det når man har slike fine julelys. Jeg har fått anlegget som stod på stua før, så nå har jeg det nyedelig godt. Inne, deilig musikk og fjonge julelys.

"Livet er en lang drit." - Sveinung, gitaristen i MT SIX

Jeg må nok si meg nokså uenig i akkurat det. Da jeg tuslet hjemover for meg sjøl i går hadde jeg mange fine tanker om det. Jeg skreiv til og med noen opp på mobilen. Ikke at jeg skjønte en dritt av det når jeg så på det i mårrest. Josefine er ute av mitt liv har jeg funnet ut. Hun gjør meg rett og slett suicidal. Derfor er det best å holde seg langt til helvete unna henne. Det er vanskelig. Kanskje noe av det vanskeligste jeg kan gjøre. Men det er best slik. Da er vi glad. Kjærligheten puster meg ikke lenger. Jeg er sliten. Jeg kjenner at kroppen ikke liker å være våken. Aller helst vil den ikke gjøre noe, bortsett fra å være i live. Puste. Desverre kan jeg ikke innfri dens ønsker. "I'm very hot like hell" - Ralph Myerz. Haha. Kroppen min demonstrerer med et gjesp.

You're going down like a clown

Hvem elsker du? Hvem stoler du på? Hvem dreper du? Jeg er for blind til å se skaden som har blitt gjort. Noen ganger må en mann våkne opp og se, at han virkelig ikke har noen. Jeg er sulten, men jeg nekter å stå opp. Jeg har planer om å ligge i senga til jeg må ned og kjøpe meg øl. Hvilket er 6 timer til. Det kan bli noen kjedelige timer, men jeg har musikk så jeg skal nok ikke dø. Kanskje bli fryktelig sulten. Men da kan jeg bare rope på Sayonara, så kan hun diske opp no ris. Det er onsdag. En ganske kjedelig dag sånn egentlig. Det er aldri noe som skjer på onsdager. Man er halvveis ferdig med uka, og venter bare på at det skal bli helg. Man drar sjeldent ut på onsdager. Det er trist. Derfor skal jeg demonstrere hvor kjedelig onsdager er med å ligge i senga og ikke gjøre en god damn dritt. Forhåpentligvis vil da den neste onsdagen bli ganske så fin i forhold til denne. Jeg kjenner at jeg har lyst på Jäger. Hvis jeg lukker øynene når du går ut i kveld, vil du da snakke til meg?

Det eneste jeg kan se er hvite hender. Noen har svart neglelakk, andre har rød. Det er tomt. De har ikke ansikt. Bare hender. Hendene er pene, slik man kan se på modeller. Perfekte. De er diffuse, nydelige skapninger som har entret mitt sinn. Det finnes ikke noe annet enn de perfekte hendene. De hvite, bleike hendene. De rører ikke hverandre. De er som motpoler, som ikke klarer ta på en annen.

Jeg trenger luft.

Kiss me, I'm contagious

Gud og alle andre høytsatte mystiske skapninger, kan dere hente meg nå? Jeg åpna for ingen grunn kalenderpakke 23, der fikk jeg 4 esker med smarties. Jeg helte det i meg som om jeg ikke hadde spist på en uke. Jeg var litt kvalm, så det var vel egentlig ganske unødvendig føler jeg. Ble ikke bedre av den grunn liksom. Jeg er så redd at jeg egentlig bare skulle dra hjem i morgen. Problemet er at jeg ikke kan, for søskenbarnet mitt spiller på Blæst i morgen, og det er jeg nødt til å se. Jeg trosser altså min frykt og forblir her. Hva er det du fryker? Hadde jeg visst det hadde jeg sikkert ikke vært så redd. Men det jeg veit, er at det ikke er skummelt hjemme. Det er altså noe her i Trondheim som skremmer meg smålig til døde. Hvorfor jeg er redd for det kan ikke mine innerste tarmer svare på engang. Jeg har ikke fått tenkt over det, og nå kommer det over meg som en flodbølge. Forskjellen er at jeg nesten dør, istedet for at millioner av små asiatere dør helt. Og forresten, jeg blir ikke våt. Hvilket hørtes ekkelt ut.

Kan du holde meg fast? Glem det vi er blitt fortalt, før vi blir for gamle. La oss kaste bort tid, jage biler, glemme verden. Alt jeg er, er frykt i dine perfekte øyne. Vi gjør alt. Alt som fins. På vår egen måte. Jeg veit ikke helt, hvordan jeg skal si hvordan jeg føler.

Kanskje trenger jeg en arm. Jeg vil ikke ha en arm. Jeg vil ikke ha noe som helst. Eller jo, jeg vil ha musikk. Det er vel det eneste jeg trenger for øyeblikket. Det klarer jeg meg fint med. Jeg er nødt til å leve rockelivet snarest mulig. Alt annet blir for komplisert. Jeg er ikke lagd for den kompliserte verden. Jeg er snekret for min egen. Kan du ikke bare sende meg på en buss? Så kan jeg reise rundt i hele verden, eller det går bra med Norge også altså, og spille musikk. Gig etter gig. Helt til jeg er gammel og uttørka. Så skal jeg ha det fint. Kanskje vende tilbake til den virkelige verden og bli et normalt menneske med en stakkarslig familie. Men vi har det godt. Vi elsker hverandre, så vi trenger ikke penger. Jeg skal lære barna mine alt jeg kan om musikk og instrumenter. Når de blir store skal de også reise ut i verden og bli stjerner. Det er ikke noen måte jeg kan slutte å elske deg på nå. Dra til deg arma di. Jeg klarer meg fint med min egen, takk.

Gimmie some salt

Øhm altså, jeg fikk vitaminer igjen i julekalenderen. Nå er det ikke søtt lenger, nå føler jeg meg heller smålig mobba. Jeg er kvalm. Jeg velger heller å spise smågodt istedet for vitaminer. Man dør jo ikke liksom. Sjøl om det kanskje er det matmor prøver å hinte til vil skje. Får du rulle inn puppen da kjære. Sjokoladen hjemsøker mitt indre. Jeg klarer ikke la være. Det er unødvendig og smålig ufint. Min benektelse for de kompliserte tanker eksistens er ikke fult utviklet. Men det går faktisk jækla bra. Sayonara er ikke helt fornøyd med meg lenger. Jeg er ikke like fucked up. Jeg er heller en laidback person som gir faen. Det er ikke så fint synes hun. Jeg derimot, har det nydelig godt!

Likevel, så er jeg ikke fornøyd. Jeg er irritert. Føler mest av alt bare for å brøle så høyt min kropp makter. Kanskje kaste meg ned fra en veranda (liten en, jeg er ingen sjølmorder, sjøl om jeg drømte at jeg tok livet av meg her ei natt). Vitsen er ikke artig lenger. Masta har mistet dygden forresten. Jeg klarer det ikke. Jeg er nødt til å ha noe å sikte til. Kanskje skal jeg starte et nytt prosjekt. I så fall skal jeg kalle det karusell. Jeg liker karuseller. Dette er det du får når du messer med oss. Hvorfor får jeg det alltid som jeg vil? For ett minutt der, så mista jeg meg sjøl.

God save the queen

Jeg finner meg sjøl slepende gatelangs i Trondheim sentrum med en hodepine like vond som Jehovas vitners eksistens. Jeg kunne drept for å spy ut all det pisset jeg helte i meg i går. Det er søndag, klokka er halv åtte på kvelden og jeg er fuzzy. Jeg tusler hjemover. Jeg fikk i alle fall våknet til å se barne tv. Jeg trenger sårt en dusj og noe fôr til min råtne skrott. Grøftfylla tar knekken på meg allerede. Trenger bare en dags hvile, så ser jeg meg nødt til å kaste meg utpå igjen. Jeg kommer på idet jeg kommer hjem at jeg ikke har noen kalenderpakke å åpne. Jeg blir litt trist. Men det er min egen feil. Jeg åpna den i går, eller noe lignende? I alle fall så fikk jeg karamelldrops. Magen min er like stor som en indianerhest. Må si meg fornøyd med jobbinga med ølmagen for i dag. Jeg fungerer ikke. Det eneste jeg ser meg verdig til å gjøre er å høre på musikk eller se tomt på tv-en. Det er som om jeg går på noe. Jeg enser ikke, og finner det jækla fint å være meningsløs for øyeblikket. Redd mitt skinn, Elizabeth. Så skal jeg redde ditt.

Fuck forever

Filosofer er idioter som bare setter spørsmål ved all eksistens. For å sette det på spissen kan jeg like godt si at Pinoccio var en filosof. I filmen spør han herr Gepetto utallige ganger "hvorfor det?" Han spør ved en hver anledning. "Nå skal vi sove. Hvorfor det? Fordi i morgen skal du på skolen. Hvorfor det? Fordi du skal få kunnskap. Hvorfor det?" Ja, fortell meg kjære medborger, hvorfor skal vi ha kunnskap om filosofer fra det fjerne Grekenland 399 f.kr? Spør du meg, spør jeg deg. Og dermed er vi filosofer. Det er mye enklere å ergre seg over studiet enn å ta imot det med åpne armer.

Trøtt som en nyutklekka larve åpner jeg øynene for å få sol i dem. Det er lørdag, det er eksamen. Det låter feil, men er likevel riktig. Mine filosofiske tanker har sneket seg forsiktig ut av hodet mens jeg sov. De er en eiendel jeg blir nektet å eie. Det blir som om du i ruset tilstand har gjort noe dødsdigg, men når du våkner husker du ikke en dritt. Du er et esel. Eksamen var med andre ord smålig ufin. Jeg forstår ikke sjøl hva jeg skriver. Jeg later som. Men egentlig, så gjør det ingenting. For nå er det juleferie. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Som sagt så er min illusjon av livet musikk, spille musikk, drikke og å gjøre hva enn jeg måtte ville. Det livet skal jeg leve nå. Det er fint. Jeg benekter de kompliserte tankers eksistens. Bendik gjør også det. Jeg elsker Bendik. Jag och du Bendik, jag och du Emil.

Det er lørdag, det er grøftfylla.

30 seconds to kill

Jeg tenker, altså er jeg. Eksamen i filosofi den dag i morgen. Josefine vil ikke være med meg. Hah, der fant jeg navnet. Vi har fått ny oppvaskmaskin, den gamle var ekkel. Det fine med en vaskemaskin er at den skal vaske koppene rene. Desverre oppfyller ikke den nye, som den gamle vaskemaskinen vår dette kravet. Jeg kjenner meg lei av hybeltilværelsen. Alt er halvgjort, og alt er fuzzy. Av og til er jeg veldig glad i det halvgjorte, men ikke i dag. I dag er jeg forbanna. Skal du være med til himmelen når vi dør? Nei takk.

Jeg savner Masta Gat Slinga. Masta Gat Slinga gjør meg glad, til og med lykkelig. I går hoppet vi fallskjerm. Drakta mi var gul, og jeg hadde en turkis hjelm full av klistremerker. Masta Gat Slingas drakt husker jeg egentlig ikke hvordan så ut, det er litt trist. Men jeg husker veldig godt den rosa hjelmen. Da var vi glade. Jeg klarte å rote meg inn i trådene, da ble jeg litt redd. Masta Gat Slinga hjalp meg. Da vi landet måtte vi springe fort som aldri før. Vi tryna. Jeg blødde i nesa. Masta Gat Slinga knakk føttene. Det var skøy.

Jeg gleder meg til Pearl kommer hjem, da skal vi lage annonse. Jeg skal ta over Pearls rom, for han flytter til Oslo. Vi trenger noen som kan bo på mitt lille kott. Gud under senga! Jeg glemte jo å fortelle om julepakkekalendrene. Nr. 7 var en slik liten te-sak man putter løsvekt-te i og har i koppen. Man får gjerne slik på café. Det var kos. Jeg elsker te. Og kakao. Og noe annet, men det er hemmelig. I dag fikk jeg te. Nydelig godt. Selvfølgelig løsvekt-te, som jeg kunne ha i min fine te-ting. Jeg har i dag også åpnet pakke nr. 22, og til min store forbauselse fikk jeg et hoppetau! Et hoppetau med elefanthoder der man holder. Jeg lo godt for meg sjøl. Hva i all verdens navn og rike. Skal jeg begynne å hoppe tau? Kanskje matmor på en diskre og søt måte forsøker å hinte til at jeg trenger å friske opp kroppen. Søtt må jeg vel si. Mine 30 sekunder er brukt opp, og min vei videre er i en psykososial tilstand meget fin. Jeg skal avlegge en visitt hos Fony Tony for å stjele gitaren hans. En søt blå kassagitar. Med den skal jeg gi uttrykk for mine nostalgiske tanker. Hvis jeg har noen.

Fred ut.

Life is funny, but not ha ha funny. Peculiar I guess

De ler høyt og ekkelt ute på kjøkkenet. Jeg liker det ikke. Hvorfor gjør du ikke som du vil? Fordi jeg ikke vil virke desperat. Fordi jeg ikke vil tenke. Fordi jeg er for god. Det er som om jeg snakker til en stemme som ikke eksisterer. Ingenting forandres, sannheten er at alt er løgn. De sier jeg er mentalt forstyrret, men jeg er bare forvirret. De sier jeg er mentalt forstyrret, men jeg er blitt mishandlet. Hvilket er løgn. Gud, ta min vrede og skyll den på havet. Skyll deg sjøl, kjære! Jeg liker i dag heller å fremstille Sayonara som fucked up. Hun er faktisk det. Litt i så fall. Hun har blitt ei nett-hore. En rockekid fra Ørsta har messa med huet hennes. Eller, han har vel ikke gjort noen verdens ting stakkars. Han veit vel egentlig ikke noe om det. Men, oi. Der kom en hoppende Sayonara inn. Han veit hvem hu er. Han vil være kompis. Jeg sier det, vi lever i en karusell-verden. Jeg vil ikke være med på det. Jeg vil mye heller leve i min egen verden. Hvilket jeg gjør mesteparten av tiden. Men det har desverre vist seg at min egen verden fortrenger den virkelige, og derfor vil jeg - hvis jeg fortsetter å leve i min egen verden - tilintetgjøres. Opphøre, som en annen idiot. Slutte å eksistere. Heh, gå å studer filosofi sjøl.

My descent into madness

Det er natt. Jeg er hekta på Eels. Det er mye finere å høre på Eels enn å sove. Jeg har fått det for meg at jeg tenker for mye. Hvilket kan stemme. Hvorfor skal vi gjøre alt så komplisert? Er vi ikke bare mennesker?

No lies, just love

Jeg lever i en karusellverden, som alle andre. Eksamen er unnagjort, i alle fall to av de. Har én igjen. Det gikk da vel egentlig ganske bra på eksamen i dag. Jeg fikk skrevet om Kate Moss og Pete Doherty, dessuten fikk jeg gitt uttrykk for mine diffuse meninger om emokids. Det er litt fint, å få skrive om det du har lyst til. Bare flette inn litt kognitiv, sosiokulturell og behavioristisk teori sånn her og der. Hvor ble det av fantasiskolen?

Jeg har bestemt meg for å smake på vaniljen. Hvor bra det kommer til å gå, er det ingen som veit. Men faktisk, så er det ingen som veit noe som helst føler jeg. Vi bare vaser rundt og tror vi har peiling. Og når noe skjer så blir det helt feil, for vi trodde det ville gå annerledes. Vi lager planer, og mener at det er slik det skal fungere. Funger sjøl.. Tragisk. Vi er tragisk. En grunn til at jeg ikke fortalte noe om hva jeg fikk i julekalenderen i går var at jeg fikk vitaminer. Hva er det du mener, mangler jeg tilskudd av det meste? Jeg har i alle fall tatt vitamin i går og i dag. Man dør ikke av å ta vitaminer akkurat. Det blir nesten som å ta p-pille hver dag, bare til litt andre formål. I dag fikk jeg sjokolade. Det passet meg nydelig fint, siden jeg hadde eksamen. Jeg har ikke åpnet noen ekstra, og føler at jeg trenger det i dag. Det er lov. Jeg visste ikke at det var en djevelby. Jeg begynner å tvile på mine følelser for hjemkomsten til jul i år. Faktisk, så har jeg mest lyst til å bare bli igjen her. Det hadde vært så enkelt. Men altså, det er vel ikke en mulighet. Man vil jo ikke feire jul aleine heller. Dermed har jeg kommet frem til at jeg heller skal slutte å tenke. Bare leve i nuet. Det er en fin plan. Jeg liker planer. Det blir jo fint å komme hjem til Billie og Årolilja også. Og selvfølgelig pusen min (som er en hund). Jeg tror kjæresten min er trist. Han står der bare i hjørnet. Jeg har ikke gitt han noe oppmerksomhet på nesten en uke. Stakkars. Han skal få masse oppmerksomhet når jeg er ferdig med eksamen. Og ekstra mye den helga jeg kommer hjem. Håper han blir glad da. Det er veldig mye bedre å spille på kjæresten min nå. Han er nesten blitt ny.

Sayonara har fortsatt eksamen. Stakkars menneske. Det var et grusomt lokale som var alt for varmt. Det gikk ikke an å spise der, for alle hørte det. Det var ekkelt. Det satt ei jente og så på meg hele tiden. Jeg ble forlegen og ville gå. Det kunne jeg ikke. Hun gikk. Da ble jeg litt glad. Vis meg litt mer glede er du snill.

Waking up is harder when you wanna die

Jeg er forvirret. Skal jeg velge sjokoladen eller vaniljen? Sjokoladen kan jeg ikke stole ett sekund på, og den er veldig uforutsigbar. Likevel så er sjokoladen veldig lik meg. Kanskje er jeg glad i sjokoladen. Vaniljen er enda ikke utforsket. Bare så vidt observert i ett sek. Jeg tror jeg liker vanilje, men hva om vi ikke blir særlig glad i hverandre? Er det da for seint å gå tilbake til sjokoladen?

Rock har kjøpt inn roser til begravelsen min. De er helt svart. Alle sammen. Bandet mitt skal spille. Da altså uten meg siden jeg skal ligge i kista. Lurer på om det blir bra. Det håper jeg for gjestenes sin skyld. Jeg kommer nok ikke til å høre noe uansett. Siden jeg er dø. Det blir fint.

xoxo

The Holy Hour

Julekalenderpakett nr. 4: Vaseline Intensive Care DayCream. For å være ærlig har jeg også åpnet pakke nr. 17. Der fikk jeg godteri. Jeg leser fortsatt til eksamen og hadde behov for noe søtt. Det er ikke noe farlig altså. Jeg reiser hjem 15. desember, og vil derfor ikke ha mulighet for å åpne julekalender fra 16. - 24. desember. Jeg ser meg derfor verdig til å åpne pakkene fra 16. - 24. når det måtte passe meg.

6. februar skal jeg på The Blood Brothers konsert på John Dee. Har ikke ord for hvilken glede det gir meg. Nesten som jeg slutter å lese til eksamen og heller hører på The Blood Brothers til det er konsert. Men altså, sjøl om det hadde passet meg fint, så passer det ikke andre så fint. Passer heller ikke mine innkom når det kommer til penger så fryktelig fint. Sayonara er flittig. Hun prøver å dra meg med på trening, men fysiske aktiviteter er ikke å foretrekke, bortsett fra når jeg er på ei scene. Kanskje derfor jeg blir så sliten av å herje på scena også, at jeg ikke er fysisk aktiv ellers altså. Jeg og Rock (trommisen min) tenkte at vi skulle øve på å herje på scena. For man trenger faktisk øvelse i det. Ikke så alt for enkelt å herje mens man spiller. Som oftest resulterer det i jækla mye feil mens jeg spiller. Det er en uting.

Vi trenger ikke noe som helst, eller noen som helst. Hvis jeg bare ligger her, vil du ligge sammen med meg og bare glemme verden?

Jeg har ikke skrevet i boka mi på lenge nå. Har ikke fått noen form for inspirasjon. Hvor skulle jeg hentet den fra når jeg bare leser til eksamen? Jeg må ut. På lørdag skal jeg og Rock på grøftfylla. Stort kalas før vi drar hjem før jul! Danseskoene skal på (sølv-converse), og alkohol skal tas inn i forholdsvis alt for store mengder. Det er tid for å late som om man er med på alle julebordene i byen og være äckel päckel!

Please, please, please let me get what I want this time

Julekalenderpakke nr. 3: Julemarsipan fra Freia med et nydelig trekk mørk sjokolade. Jeg må si meg ganske fornøyd. Det er fint å ha noe som gir deg smålige tilskudd av energi når du sitter og leser. Dog søtsaker er et negativt inntak jamfør pinglelegger. Inntak generelt er vel egentlig negativt i den forstand. Men altså, man kan ikke leve på luft og kjærlighet sjøl om jeg så gjerne kunne ønske at det var mulig. Jeg liker å si at jeg lever på luft. Kjærligheten lever som den vil.

Snøen har enda ikke vist seg. Det hadde jo vært koselig til meg med litt snø. Får egentlig bare håpe på at den kommer. Ikke at jeg tror at håp har noen form for virkning i noen sammenheng what so ever, men jeg veit virkelig ikke hva mer jeg kan gjøre for å få snø. Dra til en plass med snø eller evt. invistere i noen heftige snøkanoner er jo en mulighet, men altså penger er for tiden et fremmedord. Det er jo uansett litt fint å tusle inn til byen uten å fryse av seg tissen (om jeg hadde eid en tiss, hadde den mest sansynlig frøset ihjel når kulda var som verst). Slippe slapsen som gjør at føttene blir våte og kalde er også fint. Helst vil jeg ha tørr snø. Jeg liker tørr snø.

Jeg tenkte på en sak i går; siden vi har hatt så mange innbrudd her i bygget så er det ikke med liten sansynlighet at det igjen vil skje. Sist gang var det ei som ble frastjelt pc-en fra rommet sitt mens hun lå og sov. Ganske ekkelt med tanke på at han (går ut i fra at det er en mannlig skikkelse, kvinner har enda ikke likestilt seg på dette området) helt sikkert siklet over henne mens han stjelte pc-en hennes. Skal ikke se bort i fra at han tok noen bilder av Tornerose heller. Uansett, hva hadde jeg gjort om det kom en villt fremmed mann innpå rommet mitt for å stjele? Regner selvfølgelig med at han har tendenser til å være voldelig. Dermed vil det bli taklet på følgende måte: Jeg ville tatt i bruk bassen min, som jeg forsåvidt ikke har tatt i på lenge, og dæljet alt jeg hadde for å slå han i svime. Deretter ville jeg ransaket han, tatt ut all form for legitimasjon og gjenstander han kunne brukt for å skade meg. Så ville jeg ha låst han inn på badet. Badet vårt kan gjenkjennes som Afrikas minste dusj. Det er rett og slett bare et rom med en dusj og en liten vask i. Der måtte han ha ligget bevisstløs til polisen kom for å hente guttekroppen. Hvis jeg kunne ha tryllet ville jeg selvfølgelig bare skremt livet ut av mennesket slik at han aldri kom tilbake.

Jeg har igjen ett kapittel å lese idag, det er om undervisning og er det lengste kapittelet i hele idiotiboka. Kjenner jeg meg sjøl rett kommer jeg til å syte meg gjennom hele kapittelet til jeg sovner, ikke helt sikkert at jeg klarer å lese hele kapittelet engang. Som penger er også sjøldisiplin et fremmedord. Fremmedord er som oftest positive ord. Ord jeg liker. Tristerier.

Cut some slack for the retarded

Jeg kjeder mitt hellige skinn over en idiotibok som jeg hater. Motivasjonen er som sunket i jorden. Det ironiske er at kapittelet jeg leser heter "Motivasjon". Min motivasjon er midt i mellom indre og ytre motivasjon fordi jeg føler for meg sjøl at jeg er nødt til å gjøre dette og skolen føler også det. O grusomme skjebne. Er det nå jeg heller skal tenke på de stakkars små HIV-smittede barn i Afrika og slutte å syte?

I julekalenderen i dag fikk jeg ei juleøl. Gjett om jeg blei glad! Jeg bestemmer meg derfor for å drikke den mens jeg hører på musikk istedet for å lese. Nå høres jeg ut som en trist liten stakkar som drikker for seg sjøl. Men for å være ærlig så er det ikke så aller verst å drikke aleine. Det kan være ganske fint av og til. Det er ikke lenge til det er juleferie, og man kan gjøre som man vil. Livet er å ha det skøy, drikke og spille har jeg en forestilling om. Skal ikke se bort i fra at røyk også er inne i bildet om hva livet er. Juleølen begynner å bli tom, det er kanskje noe av det tristeste. Da må man liksom begynne å lese igjen. Men altså, hvor seriøs er man i dagens samfunn når det gjelder studier? Man har jo de som faktisk studerer fordi de interesserer seg for det, men de fleste "flyter bare gjennom" som jeg leste i min idiotibok. Jeg liker for tiden å klassifisere meg sjøl som en "flyter". Det låter bra. Hva skal man med en utdanning om en skal bli rockestjerne anyway? Selvfølgelig vil ikke alle rockestjerners suksess vare like lenge, og da er det fint å ha noe i bakhånden. Men jeg liker for tiden å leve i nuet. Det hadde kanskje vært fint å vært retarded noen ganger. Jeg er her og jeg har det jævla fint!