I close my heart and hope to die, before I get the chance to lie to you

Jeg vrir meg rundt. Kjenner på det våte ved siden av meg. Jeg tar det mellom fingrene. Det blir omgjort til støv og drar sin vei. Jeg kniper med øynene. Veit ikke helt om det er lyst eller mørkt. For jeg får de ikke opp. Det skjærer lyder en plass langt borte ifra. Jeg hører noen rope.
- Epp!! Det blir ekko. Epp-ekko. Jeg tar meg selv på brystet. Jeg har ikke klær på. Det er først nå jeg kjenner at det er kaldt. Brystvortene mine er så stive at de snart knuses i millioner av biter. Det gjør vondt å ta på de. Jeg drar øyenlokkene fra hverandre. Det kjennes som jeg river av meg øyenvippene. De sitter fast. Onkel Petter gjorde det en gang. Reiv av seg alle øyenvippene. Ikke fordi øynene satt fast. Han fikk bare et aldri så lite innfall. Jeg husker jeg syntes han var skummel. Unormale ting er ofte skummelt når man er liten. Det kan selvfølgelig ha noe med at han alltid hadde røde kontaktlinser på seg fordi han absolutt ville være en albino at jeg syntes han var skummel, men jeg så ikke helt nødvendigheten med å rive av seg øyenvippene. Skjønt, nødvendighet kan være så mangt. Det er så lyst. Så lyst at jeg blir blendet. Det er ikke noe hjelp i å åpne øynene. Litt etter litt kommer svake skygger til syne. Alt er kaldt. Hvitt. Jeg prøver å snakke. Men det kommer ikke en lyd. Jeg er blitt stum. Jeg ser en enhjørning som står rett over meg. Han ser meg rett inn i øynene.
- Du må reise deg opp, sier han.
Vel, jeg har ikke så mye annet å ta meg til, så jeg kaver meg opp fra bakken. Det kommer et svakt vindkast med snøfnugg. De er så myke. De snurrer seg rundt kroppen min. Løfter meg opp. Jeg får til å puste ordentlig. Det er så befriende. Akkurat som å bli født på ny. Gitt en ny sjanse. Pappa pleide alltid si det; ”Alle trenger en ny sjanse, men det er ikke alle som får det.” Jeg har alltid trodd at jeg tilhørte de siste. De som ikke får en ny sjanse. Men likevel har jeg alltid lurt på hvordan det føles å få det. Hvis dette er øyeblikket der jeg blir gitt en ny sjanse, hvis dette er slik det føles, må jeg fortelle at det ikke er noen følelser der i det hele tatt. Alt er blankt. Hvisket vekk. Men likevel får jeg lyst til å grine. Ikke fordi jeg er trist. Men det føles så riktig. Når man svever oppe i luften, med snøfnugg som snurrer rundt deg, tar på hele kroppen din. Du begynner ikke le da. Du begynner å grine. Kanskje skjønner du ikke hva jeg mener. Men det har jeg ikke trodd heller. Snøfnuggene setter meg forsiktig ned på bakken igjen til enhjørningen. Han ser på meg. Studerer hver lille bit av kroppen min. Han går rundt meg. Studerer ryggen min. Jeg står helt stille. Beveger ikke en finger. Ikke ei tå. Etter en stund kommer han foran meg igjen. Trekker pusten langsomt.
- Jeg tror du er klar for å dra nå.
Dra? Hvor skal jeg dra? Jeg prøver å spørre, men jeg er fortsatt stum. Enhjørningen blir til snøfnugg og flyr av sted. Jeg begynner å gå, i noe som føles som ingenmannsland. For her er ingenting. Selv om det er en bakke, er bakken ingenting. Ikke noe som jeg har sett eller kjent før i alle fall. For ingenting må jo på en måte være noe det også. Siden det eksisterer. Det er fortsatt kaldt. Men det er liksom greit. Det hadde ikke passet seg om det skulle vært varmt.

I don't know hell

Millioner av små fingre daler ned. De er skitne under neglene. Spenner seg inn og ut. Jeg står i rommet sammen med Jowell. Han kan ikke se fingrene. Jeg bestemmer meg for ikke å si noe om det. Kanskje kan han lukte de. Det ville vært en griseufin lukt. Jeg hadde ingen venner i dag. Så Jowell var pent nødt for å leke med meg. Det er ikke så mange som leker med han lenger uansett. Siden han ikke kan se. Fortelle de hvor pene de er. Jowell var virkelig den flinkeste i hele verden til å fortelle mennesker hvor pene de var. Nå er det ingen som tror han.
"Woahh! En dverg som løper sinnsykt fort!" roper jeg i vill entusiasme.
Jowell ler rått.
"Skal vi kappløpe med han?" spør Jowell og løper så hardt han kan rett inn i veggen.
Han faller bakover. Roper noe om at dverger skulle vært født og oppvokst i helvete.
"Øh, er det ikke det de er?" spør jeg.
Jowell reiser seg. Går noen skritt mot meg. Stopper opp en liten stund. Lokaliserer hjertet mitt. Han kommer nærmere. Tar hardt rundt armen min. Klemmer. Han snur hue til siden og spytter på gulvet.
"You know nothing of hell." sier han så kaldt at jeg får liten tiss.

Monkeyface

Jowell hadde klora ut øya sine. Men han grein ikke. Faktisk så lagde han ikke en lyd. Han var av den tøffe typen. Eller stumme. Jeg var ikke helt sikker. Det hadde hendt meg en gang før, at en kompis hadde klora ut øya sine. Så man kan si at jeg begynte å bli ganske vant til det. Selv om ganske kanskje var å overdrive. Det var et fantastisk groteskt syn. Men på en måte likte jeg det. For Jowell var så rolig. Det så ut som han bare satt og chilla. Dagdrømte. Jeg likte dagdrømmere. Jeg pirket han på skulderen.
"Hei, Jowell! Hva tenker du på?"
Han snudde hue mot meg.
"Morra di."
Jeg hadde ikke noen mor. Men det fikk være greit.

Allow me, you've got it all so wrong

"Det finnes tider da du innser at noen mennesker ikke er nok. En ganske vanlig ting å oppdage. Men når noen mennesker egentlig er alt for mange til at du skulle kunne bli lei av de har du kølla. Du har ikke skjønt hvem du skal bruke tida di på."
Kristian så opp på meg. Ville gi meg en klem. Hvis det var noe jeg trengte meste i hele verden akkurat nå, så var det vel det. En klem. Fra noen jeg ikke var lei.
"Jeg angrer ikke på noe, jeg angrer bare på at jeg fortalte det til noen."
Det var vel Hamsun som sa det. Men det er fint å vite når man skal holde kjeft.
"Kristian, du er det eneste mennesket jeg ikke har blitt lei."
Han så på meg. Slik ingen andre noen gang har gjort. Jeg fikk frysninger nedover hele ryggen. Hvorfor er det sånn at noen mennesker kan gjøre det. Eller kan alle det, de veit det bare ikke?
"Du veit det frøken, tiden er ikke som den en gang var."
Han så bort. Tok hånden min og klemte den. Forsiktig. Jeg så bort jeg også. Visste ikke helt om situasjonen var virkelig eller ikke. Det hang øyne på veggen. Det hang ord på tunga. Men jeg slapp de ikke ut. Jeg var deres fiende. Jeg beit meg i leppa. Kristian dro meg ned til han. Holdte fjeset mitt i hendene sine. Kosa meg bak øret. Alt var som jeg ville, likevel var ingenting riktig.
"Du må bare vite hvem du er. Du er så sinnsykt flink med ord. Den personen som har dine følelser etter seg er heldig."
Jeg rødmet. Jeg ble glad. Det var så fint å høre noe sånt fra en som betydde noe. Det er nå man skal holde kjeft. Ikke prøve bevise noe som istedet blir motbevist.

Knull tryne ditt sjæl

Det er så klamt. Så varmt. Så lyst og mørkt på samme tid. Jeg krøller meg sammen. Griner. Det gjør så vondt. Det er lyder over alt. De er så skarpe. Gjentatte. Griseufine. Jeg våkner fra min halvvåkne tilstand midt i helvetesnatta av at mobilen piper.

"Jeg skal fiste ditt rævhøl, jeg skal fiste ditt sinn. Vi skal bade i din kropps safter og rulle vårs i spinn. Jeg skal knulle ditt tryne med en finger så tynn. Sammen er vi en seig sæd gjørme hvor du så sakte i min endetarm skal presse din kuk inn."
-Adelen aka Neleda

Om du ikke får sove fra før skal du i værtfall ikke få sove nå! Herregud Ade, du er grisebra. Jeg dæwer.

Fake faces everywhere I see, fake people looking back at me

Rita, den ensomme. Hun som vandrer gatelangs om natten fordi hun ikke har noe annet å gjøre. Hun som aldri sover. Mennesker som Rita - hvis det finnes flere som henne - trenger ikke søvn. Noen ganger tar hun med paraplyen, selv om det ikke regner. Da kan hun være usynlig. Da er det ingen som kan se henne. Gi henne rare blikk. Selv om Rita kalles Rita den ensomme, er hun aldri aleine. Alltid har hun med seg Albert, engelen. Albert døde da Rita var 13, og siden har han aldri forlatt henne. Det er bare Rita som veit at han er der. Som regel går Rita til parken med de store trærne. Der setter hun seg på benken sin med Albert. Sammen drikker de whisky fra lommelerken hennes. Så kan de drømme seg bort dit de vil. Yndlingsplassen til Rita er regnskogen. Der møter hun Aina, en liten ape som kan hoppe lengst av alle apene i hele regnskogen. Aina er også supersterk. Ofte tar hun Rita på skuldrene og sammen hopper de så langt at Rita må holde for øynene for ikke å bli redd. Albert får sitte på skuldrene til Rolf, Ainas pappa. Rolf er ikke så flink til å hoppe som Aina. Men det går helt fint. Albert er ikke så glad i lengre distanser. Noen ganger drar Rita og Albert til sjøs på en sjørøverskute. De plyndrer alle store skip som de passerer og røver med seg prinsessene. De kan brukes som slikkepinner. Aller minst liker Rita å dra til London. Det har skjedd flere ganger. Alltid havner de i en råtten kjeller sammen med mange mennesker som ligner på Rita. Tynne og skrale. Hvit hud. Forsiktige. Tilbaketrukket. Rita føler seg så vanlig. Selv om Rita sier til Albert at hun ikke vil dra dit, gjør han det alltid likevel når det er hans tur å bestemme.

Loving you was like loving the dead

"Du er en vandrende emo." Han trakk inn pusten, så forsiktig som bare emoer kan. Flakket litt med blikket. Likevel rolig. Det kunne hende, hvis ingenting annet eksisterte, at det kom aliens og invaderte togstasjonen akkurat nå. Men da hadde han vel brukt opp all flaksen for resten av livet. Rita så på han, laget kyssemunn. Hvordan kunne hun være så nærme, når hun var så langt borte. Han var en gjennomsiktig koalabjørn. Men han hadde aldri hatt klamydia.