Sometimes love just is not enough

Karlsson den fryktløse, den grusomme, den åletrange. Det er det du skal huske. Det du skal vite. Alt annet kan du bare glemme.

Karlsson satt i vinduskarmen og trippa med beina. Lekte at han var Daniel Duppsko fra Allemannsland. Bare for å få det på det tørre. Eller var det Ingenmannsland, bare for å få det på det våte. Han satt og spionerte på naboen rett over. Albert Åberg. Albert var ikke særlig glad i Karlsson. Han så på Karlsson som en erkefiende. Av verste sort. Det var derfor Karlsson lekte Daniel Duppsko. Han kunne se Albert løpe frem og tilbake med en kjepp, kaste seg over alt. ”Hmf, han leker vel med Skybert igjen” tenkte Karlsson. Karlsson hatet Skybert. Ikke bare var det et hinsides stygt navn, men han tok liksom all oppmerksomhet Albert kunne avse. Noen ganger fløy Karlsson over vinduet til Albert og så på mens Albert sov. Han var så søt. Så nydelig der han lå helt uskyldig og småsnorket. Skybert var ikke der når Albert sov. Det var fint. Karlsson skulle så gjerne ønske han kunne se hva Albert drømte. Men han kunne bare forestille seg. Albert drømte nok om himmelen. Om englene. Om potetgull som aldri går ut på dato. Men det var ikke nok å se på at Albert sov. Karlsson var nødt for å være nærmere. Men Albert ville ikke engang se på han. Det gjorde så vondt å ikke kunne være seg selv rundt noen som var så vakker. Men likevel var Albert så vakker i Karlssons øyne at han kunne sett ut som hvem som helst bare for å få holde han i hånda, stryke han på kinnet, holde rundt han. Det brant langt inne i hele brystet. Det føltes som hjertet hans var større enn han selv. Det spiste han levende.

Karlsson stod foran speilet med en lommekniv foran fjeset. Begynte å skjære bort fregnene. Karlsson var kjent for de. Han ville ikke være kjent. En etter en havnet de ned i vasken sammen med små hudfliker. Sammen med blod. Han klipte av det tykke brune håret sitt. Kastet det i do. Spyttet på det når han trakk ned. Kledde på seg kjolen til moren sin. Han hadde ingen andre klær enn snekkerbuksen med propellen selv. Så tasset han ut døren, ned alle trappene, på andre siden av gaten og inn bygningen til Albert Åberg. Nå kunne ikke Albert kjenne han igjen. Nå kunne han komme nærmere. Være god. Stryke på han. Karlsson børstet bort litt støv nederst på kjolen. Han var klar. Satte forsiktig fingeren på ringeklokken. Det sprang ville hester inne i Karlsson. Det var 17. mai, julaften og nyttårsaften på en gang. Han hørte lyder innenifra. Forsiktig åpnet døren seg opp. Og der stod han. Den nydeligste skapningen i hele verden. Albert Åberg. Det sank inne i Karlsson. Det var så godt. Så ufattelig godt å være så nærme. Albert var bleik i fjeset. Han stod med åpen munn. Det kom spytt ut av kjeften hans. Han falt fremover over Karlsson. Karlsson tok imot han og sammen lå de på gulvet utenfor Alberts leilighet, en sommermorgen i 91. Karlsson strøk han på ryggen. Koset han i håret. Men Albert lå helt stille. Pustet ikke engang. Karlsson la han over ved siden av seg. Albert var kald og helt hvit. Karlsson dyttet litt borti han. Men ingenting skjedde. Han reiste seg opp. Gikk noen skritt tilbake. Det rant tårer nedover kinnene hans. Det gjorde vondt. Svidde langt inne i beinet. Karlsson angret. Han skulle aldri lurt Albert på den måten. Men nå var det for seint. Aldri skulle han få holde rundt Albert. Aldri skulle han få stryke Albert på kinnet. Aldri skulle han få fortelle Albert hvor inderlig han elsket han.