Millioner av små fingre daler ned. De er skitne under neglene. Spenner seg inn og ut. Jeg står i rommet sammen med Jowell. Han kan ikke se fingrene. Jeg bestemmer meg for ikke å si noe om det. Kanskje kan han lukte de. Det ville vært en griseufin lukt. Jeg hadde ingen venner i dag. Så Jowell var pent nødt for å leke med meg. Det er ikke så mange som leker med han lenger uansett. Siden han ikke kan se. Fortelle de hvor pene de er. Jowell var virkelig den flinkeste i hele verden til å fortelle mennesker hvor pene de var. Nå er det ingen som tror han.
"Woahh! En dverg som løper sinnsykt fort!" roper jeg i vill entusiasme.
Jowell ler rått.
"Skal vi kappløpe med han?" spør Jowell og løper så hardt han kan rett inn i veggen.
Han faller bakover. Roper noe om at dverger skulle vært født og oppvokst i helvete.
"Øh, er det ikke det de er?" spør jeg.
Jowell reiser seg. Går noen skritt mot meg. Stopper opp en liten stund. Lokaliserer hjertet mitt. Han kommer nærmere. Tar hardt rundt armen min. Klemmer. Han snur hue til siden og spytter på gulvet.
"You know nothing of hell." sier han så kaldt at jeg får liten tiss.
No comments:
Post a Comment