Solbær

Jeg spiser solbær. Jeg spiser solbær. Jeg drikker te. Jeg sitter. Jeg sover. Kristian er hos meg. Han lager kakao.
- Du er som et vissent blad. Du råtner så sakte som bare blar kan. Du lukter ikke ille. Du ser bare ørlite grann slitnere ut enn du gjorde dagen før. Og hva solen er, spiller ingen rolle for deg. Du trenger den ikke lenger.
En gang for lenge siden sa jeg til meg selv at jeg selv hadde valgt hvilke øyne jeg ville se verden gjennom, og at jeg hadde valgt mine. Jeg var 11 år gammel. Lise hadde skrevet det. Fordi tåa mi har et ledd slik at den kan bøye seg, ser den feit ut. Jeg tegner kaninen Frank på tåa mi. Han i Donnie Darko. Dagene står stille. Dagene går, men de står stille. Jeg drikker litt kakao. Får kakaobart. Kristian sier at det er det meste av liv han har sett i meg på flere år. Kanskje vil han at jeg skal tenke over akkurat det han sa der. Jeg gjør ikke det. Jeg legger meg ned på grusen. Lar sola steike i den svarte trøya mi. Det kjennes ut som jeg snart tar fyr. Men det gjør jeg ikke. Jeg kan leve 100 flere liv. Akkurat som dette. Fordi jeg ikke utvikler meg. Jeg har stagnert. Men så er det ikke sikkert jeg får flere liv enn dette. Akkurat fordi jeg ikke er verdig, fordi jeg ikke har utviklet meg. Men igjen så er det ikke sikkert vi får flere liv i det hele tatt. Bare dette ene. Og kanskje er det derfor jeg har stagnert. Fordi jeg tror på nettopp det.

Please forgive me when I sing this song

Det faktum at jeg har vondt i brystet trenger ikke bety noe som helst. Men når jeg får store problemer med å puste, må jeg ta det i betraktning. Engelen flyr over meg. Uten å ta meg med. Jeg vil grine. Noen ganger gjør det så ufattelig godt å grine. Ikke denne gangen. Jeg stryker henne på siden av ansiktet. Akkurat ved hårfestet. Det er som om hun sukker. Det kryper inne i meg. For på en måte tenker jeg at dette er nok det beste. Vi kom aldri til å fungere helt uansett. Selv om vi var perfekte for hverandre var det noe som ikke stemte. Og kanskje skal det være sånn, at noe skurrer. Men det burde jo bli bedre. Det ble aldri det. Hendene hennes ligger foldet sammen. Hun har ringen jeg har gitt henne på pekefingeren. Jeg kjøpte den en gang jeg var i Arabia. Det står noe inngravert på arabisk på den. Jeg hadde løyet og sagt at det betydde "min elskede". Jeg veit ikke hva det betyr. Men det virket så fint. For hun var min elskede, og kommer nok alltid til å være det. Aldri skal jeg kunne elske noen på den måten jeg elsker hun. Jeg stryker henne ved hårfestet igjen. Lener meg ned til henne og hvisker
- Du er min love.
Hun svarer ikke. Har ikke forventet det. Men det hadde vært fint med et lite rykk. Jeg ser på henne for aller siste gang, snur meg og går ut. I det jeg kommer til den åpne døra er det akkurat som jeg siger om, gir meg hen. Jeg sa alltid det;
- Hvis du dør, dør jeg også.