Please forgive me when I sing this song

Det faktum at jeg har vondt i brystet trenger ikke bety noe som helst. Men når jeg får store problemer med å puste, må jeg ta det i betraktning. Engelen flyr over meg. Uten å ta meg med. Jeg vil grine. Noen ganger gjør det så ufattelig godt å grine. Ikke denne gangen. Jeg stryker henne på siden av ansiktet. Akkurat ved hårfestet. Det er som om hun sukker. Det kryper inne i meg. For på en måte tenker jeg at dette er nok det beste. Vi kom aldri til å fungere helt uansett. Selv om vi var perfekte for hverandre var det noe som ikke stemte. Og kanskje skal det være sånn, at noe skurrer. Men det burde jo bli bedre. Det ble aldri det. Hendene hennes ligger foldet sammen. Hun har ringen jeg har gitt henne på pekefingeren. Jeg kjøpte den en gang jeg var i Arabia. Det står noe inngravert på arabisk på den. Jeg hadde løyet og sagt at det betydde "min elskede". Jeg veit ikke hva det betyr. Men det virket så fint. For hun var min elskede, og kommer nok alltid til å være det. Aldri skal jeg kunne elske noen på den måten jeg elsker hun. Jeg stryker henne ved hårfestet igjen. Lener meg ned til henne og hvisker
- Du er min love.
Hun svarer ikke. Har ikke forventet det. Men det hadde vært fint med et lite rykk. Jeg ser på henne for aller siste gang, snur meg og går ut. I det jeg kommer til den åpne døra er det akkurat som jeg siger om, gir meg hen. Jeg sa alltid det;
- Hvis du dør, dør jeg også.