I close my heart and hope to die, before I get the chance to lie to you

Jeg vrir meg rundt. Kjenner på det våte ved siden av meg. Jeg tar det mellom fingrene. Det blir omgjort til støv og drar sin vei. Jeg kniper med øynene. Veit ikke helt om det er lyst eller mørkt. For jeg får de ikke opp. Det skjærer lyder en plass langt borte ifra. Jeg hører noen rope.
- Epp!! Det blir ekko. Epp-ekko. Jeg tar meg selv på brystet. Jeg har ikke klær på. Det er først nå jeg kjenner at det er kaldt. Brystvortene mine er så stive at de snart knuses i millioner av biter. Det gjør vondt å ta på de. Jeg drar øyenlokkene fra hverandre. Det kjennes som jeg river av meg øyenvippene. De sitter fast. Onkel Petter gjorde det en gang. Reiv av seg alle øyenvippene. Ikke fordi øynene satt fast. Han fikk bare et aldri så lite innfall. Jeg husker jeg syntes han var skummel. Unormale ting er ofte skummelt når man er liten. Det kan selvfølgelig ha noe med at han alltid hadde røde kontaktlinser på seg fordi han absolutt ville være en albino at jeg syntes han var skummel, men jeg så ikke helt nødvendigheten med å rive av seg øyenvippene. Skjønt, nødvendighet kan være så mangt. Det er så lyst. Så lyst at jeg blir blendet. Det er ikke noe hjelp i å åpne øynene. Litt etter litt kommer svake skygger til syne. Alt er kaldt. Hvitt. Jeg prøver å snakke. Men det kommer ikke en lyd. Jeg er blitt stum. Jeg ser en enhjørning som står rett over meg. Han ser meg rett inn i øynene.
- Du må reise deg opp, sier han.
Vel, jeg har ikke så mye annet å ta meg til, så jeg kaver meg opp fra bakken. Det kommer et svakt vindkast med snøfnugg. De er så myke. De snurrer seg rundt kroppen min. Løfter meg opp. Jeg får til å puste ordentlig. Det er så befriende. Akkurat som å bli født på ny. Gitt en ny sjanse. Pappa pleide alltid si det; ”Alle trenger en ny sjanse, men det er ikke alle som får det.” Jeg har alltid trodd at jeg tilhørte de siste. De som ikke får en ny sjanse. Men likevel har jeg alltid lurt på hvordan det føles å få det. Hvis dette er øyeblikket der jeg blir gitt en ny sjanse, hvis dette er slik det føles, må jeg fortelle at det ikke er noen følelser der i det hele tatt. Alt er blankt. Hvisket vekk. Men likevel får jeg lyst til å grine. Ikke fordi jeg er trist. Men det føles så riktig. Når man svever oppe i luften, med snøfnugg som snurrer rundt deg, tar på hele kroppen din. Du begynner ikke le da. Du begynner å grine. Kanskje skjønner du ikke hva jeg mener. Men det har jeg ikke trodd heller. Snøfnuggene setter meg forsiktig ned på bakken igjen til enhjørningen. Han ser på meg. Studerer hver lille bit av kroppen min. Han går rundt meg. Studerer ryggen min. Jeg står helt stille. Beveger ikke en finger. Ikke ei tå. Etter en stund kommer han foran meg igjen. Trekker pusten langsomt.
- Jeg tror du er klar for å dra nå.
Dra? Hvor skal jeg dra? Jeg prøver å spørre, men jeg er fortsatt stum. Enhjørningen blir til snøfnugg og flyr av sted. Jeg begynner å gå, i noe som føles som ingenmannsland. For her er ingenting. Selv om det er en bakke, er bakken ingenting. Ikke noe som jeg har sett eller kjent før i alle fall. For ingenting må jo på en måte være noe det også. Siden det eksisterer. Det er fortsatt kaldt. Men det er liksom greit. Det hadde ikke passet seg om det skulle vært varmt.