Epilogue

Are you afraid to die? No, I’m not afraid to die. I’m afraid of the sorrow and grief the people I love will have to face. I’m afraid they won’t know how much I loved them, how much I cared and needed them in my life. I’m afraid they won’t know I loved them, I’m afraid you won’t know I loved you. Cause I do. I don’t want to be lonely. I just want you to know.

The whore of babylon

Bright Eyes/Four Winds

Noen ganger kan det være ensomt selv om du er med andre mennesker. Det har noe med hvor mye de betyr for deg. Det skumle er at det noen ganger også kan være ensomt selv om du er med mennesker som betyr veldig mye for deg. De er rett og slett ikke nok. Jeg ser ut i lufta fordi jeg virkelig ikke har noe annet å ta meg til. Kreativitet er noe som burde forekommet mye oftere. Av og til kan det kanskje fremtre som et fremmedord. Det kribler litt i magen, og det er en uvant følelse. Men det er en urolig kribling, en nervøs kribling. Altså ikke en god følelse som det fremstilles som. Jeg skjelver. Jeg kan velge å tro på deg, jeg kan velge å ikke tro på deg. Men valget jeg nå tar er å ikke bry meg om det. Det er så mye enklere. Og man blir så mye gladere. Vi liker glad.

A heart just can't contain all of that empty space. It breaks.

En rosa sky svever høyt. Plutselig regner det. Det regner rosa regndråper. De smaker søtt, som jordbærmelk fra litago. Du blir våt. Det slutter å regne. Du lukter surt, som gammel melk. Det var en glede, som fort ble snudd til anger, irritasjon, depresjon, frustrasjon etc. Akkurat som et menneske, med søte rosa kinn og markblomster i hånden. Mennesket har bustete hår, hvit dresskjorte og et svart tynt slips. Dongeribuksen er sliten. Det er hull på knærne. På føttene har mennesket svarte converse. Det kribler i magen mens jeg ser dette mennesket stå forvillet på ei sommereng og ser tomt opp mot himmelen som om det skulle få svar på hva meningen med livet er. Akkurat som et menneske, forvillet i livets mening, gir denne skyen deg glede og sorg.

Noe har slått meg, som en idiot med en stor telefonbok. Jeg vimser litt inne i mitt eget hode mens jeg tror jeg finner ut hva jeg ikke trenger. Hvis du ikke forventer noe av noen, vil du da oppleve skuffelse? Hvis du ikke spiser, vil du da dø? Hvis du elsker solen og følger den uansett hvor den drar, vil du da bli lykkelig? Hvis du lager den nydeligste sangen i verden, som du aldri kan bli lei av, trenger du da annen musikk? Hvorfor er det slik at du alltid trenger flere kilder? Hvorfor sier du ja når du ikke vil? Det som har slått meg er at vi mennesker faktisk kan være lykkelige uten å ha noen kontakt what so ever med andre mennesker. Men er det virkelig det vil ønsker? Å være lykkelige? Egentlig så tror jeg ikke det. Det er godt å kjenne hvor råttent og jævlig det av og til kan være. Kjenne på smerten som vrir seg inni deg. Aller helst vil du bare legge fingrene mellom skuffa og smelle den igjen slik at du fokuserer på smerten du har i handa. Uansett så vil det være smerte der. Uutholdelig smerte som faktisk får deg til å føle deg i live. Du lever. Du er til. Og du veit det faktisk selv. Men er det noen andre som veit det?

Bends

av og til blir man trukket så lang ned at man ikke helt veit hvor man skal gjøre av seg. det er en skummel affære. det griper deg langt inn i ribbeina og drar deg hardt og fort ned. hadde det bare vært en måte å fått noen mennesker til å forstå at det de gjør rett og slett er vondt. mest av alt vil jeg bare glemme det hele, men da får de det akkurat som de vil. de kan fortsette å gjøre vondt, fortsette å være grusomme. jeg vil ikke bry meg, men det ser ut som det å ikke bry seg ikke er en mulighet i dette tilfellet. hvorfor kan man ikke transplantere fornektelsen for de kompliserte tankers eksistens til dette tilfellet? hvorfor kan man ikke være glad? hvorfor kan man ikke bare ha det fint med mennesker som ikke var født og oppvokst til å ikke eie noen form for medmenneskelighet? det er skummelt å se seg selv bli dratt med. skummelt å vite at jeg bryr meg så mye. helst vil jeg at det plutselig skal ha gått et halv år og alt har gått bra. jeg vil ikke være her. jeg vil bort. jeg vil gjemme meg. ikke være til. det eneste jeg vil gjøre er å høre på radiohead og gjemme meg under senga med et håp om at alt vil gå bra. men hvorfor skal det ikke gå bra selv om de får det som de vil? vil jeg dø av det? vil jeg synke sammen og ende opp på et psykiatrisk sykehjem av det? egentlig så vil jeg jo ikke det. alt vil vel gå bra selv om de får det som de vil. men er jeg et menneske som lar de gjøre hva de vil? er jeg et menneske som står ved siden av? er jeg glad i de? det finnes ingen glede, ingen kjærlighet, ingen ingenting rett og slett. jeg vil de vondt jeg også. men jeg har ingen våpen å såre de med. jeg er tomhendt. jeg ender opp som taperen. jeg trenger hjelp fra mennesker med våpen. men jeg kjenner ingen. jeg er nødt til å gjøre dette aleine. og da taper jeg. jeg vil sitte igjen. bare meg. aleine.

Just don't love

Emotions holding you
Hard to the ground
She’ll put you in a leash
She’ll bitch you around

All your lies
She’ll see right through
Stop this moaning
Or she’ll dump you

True love drowns
If you do what you want
True love fails
If you do what pleases you
Just don’t love
Just live

Your dream of love
In a beautiful fairytale
Is wasted on him
It will always fail

Soak your tears out
It will never get better
You’ll end up lonely
Write your suicide letter

True love drowns
If you do what you want
True love fails
If you do what pleases you
Just don’t love
Just live

It ends
Fair and square
The life she dreamt of
Don’t even pretend you care

Your lack of emotions
Her high expectations
Ripped hard apart
Cursed relations

True love drowns
If you do what you want
True love fails
If you do what pleases you
Just don’t love
Just live