Gypsyhook

Hun legger alltid hånden bak nakken og pjusker i luften. Bendik var alltid der. Han er ikke det lenger. Hun veit det. Men hun har ikke skjønt det.

Man kan se i øynene hennes. Noe man ikke kan se i andres. Noe uvisst som bare hun veit. Noe så sammenknytta som slår deg i bakken hvis hun ser på deg.

Hver gang hun snakker om Bendik lyser hun opp. Øynene blir store. Smilet blir bredt. Fargen på huden blir varm. Hun ler. Hun lever.

Ti kniver i hjertet kan ikke måle seg med hvordan hun har det. Likevel er hun så sterk. Hun skal leve videre. Hun skal klare seg. Jeg beundrer henne. For hun er virkelig det sterkeste mennesket jeg noen gang har møtt.

Fair Trade

Hun snurret rundt gjennom rommet som en liten ballerina med parkinson. Det rykket og nappet i hele kroppen hennes. Jeg kunne ikke se om det var med vilje. Om det var en slags moderne dans. En tolking av krig, død eller kjærlighet. Eller kanskje var hun bare sånn. Hun klarte i alle fall ikke å skjule det. Hun danset nærmere meg. Jeg kunne se fjeset hennes. Munnen var sydd sammen med brun lærtråd. Jeg visste ikke om jeg skulle synes det var et sinnsykt bra show, eller om jeg skulle ringe en kompis i barneværnet. Av en eller annen grunn minnet hun meg om de skrikene jeg hadde hørt i Møllergata noen dager tidligere. Jeg bestemte meg for å gå. Ikke gjøre noe som helst med det. Hvis hun ble mishandlet var det ingenting jeg kunne gjøre med det. Jeg var trossalt bare en vanlig mann i 30årene. Men jeg får ikke sove om nettene lenger. Hver natt drømmer jeg om jenta. Jeg ser de store blanke øynene hennes. De tynne leddene som rykker for hvert stille trinn hun tar. Og alltid i slutten av drømmen tråkker hun feil, snubler og faller over med ryggen først på en gigantisk fiskekrok. Den lille jenta hyler ikke. Hun lager ikke en lyd. Hun er helt stille. Jeg kan se at hun ser på meg. Hun smiler gjennom tråden som er sydd fast i leppene hennes. Jeg våkner. Jeg må spy.