What is this nothingness im waiting for?

Jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle bli modell. Men først måtte jeg gi opp all min vitenskap. De kalte det for Sirkuset. Sirkuset var et eventyr i Berlin, der man fikk all alkohol og drugs man kunne tenke seg. Og en livvakt som hadde peil på den slags. Slik at man ikke døde. For etterhvert som vitenskapen ble mindre og mindre, var sjangsene for det større og større. De snakket av erfaring. 

Jeg gir nesten opp. Farger håret svart. Sminker meg rosa. Jeg finnes ingen steder lenger. Du spør "hvor var du da jeg trengte deg?" Jeg svarer ikke engang. Det er trist. Ingen bryr seg om deg. 

SeXPlaylist - Make One Too

Puscifer/Indigo Children
The Blood Brothers/Cecilia
Bodyrox ft. Luciana/ Yeah Yeah
Sneaker Pimps/Bloodsport
Nine Inch Nails/Closer
VETO/You Are A Knife


Jeg tenker for harde livet. Det kommer mer. Kom gjerne med forslag.

Det ække flaks jeg er skapt for'e!

"Birger! Føkk åff! Drit i å piss på meg!"

Jeg kommer meg aldri over deg. Du er for feit. Jeg får frysninger på innsiden av låret. Jeg lener meg over baren og spyr. Men jeg blir ikke kastet ut. For det er bare jeg som er her. Den eneste kunden. Og Birger. Men Birger har aldri spenn. Birger er aldri en kunde. Birger stjeler pils fra meg. Vi har lagd en sex-spilleliste. Men vi har foreløbig bare to sanger. Heldigvis er den ene sangen litt lang. Birger tar seg selv på tissn og leker cowboy. Hvis det er en grunn for at vi er her så er det for å spre kvalme. Jeg kaster øla mi på Birger og hopper opp på et bord.

"Hvis du skal være cowboy skal jeg være pirat!"

Det blir høy sjø. Skuta er i ferd med å synke. Jeg køller så innihælvete rett ned i murgulvet og moser trynet mitt. Jeg blør som en nyslakta sebra.

"Fittesatananarkikommando! Alle vil ha en bit av kaka, jeg hakke muffins engang!!"

Jeg brøler. Jeg føler meg heit.

Falling Slowly

Vel, jeg trodde kanskje det skulle bli annerledes denne gangen. Man tror alltid det. Og for alltid er man naiv. Jeg så meg rundt i rommet. Det var kaldt her. Kanskje så kaldt at man kunne dø av ingenting. Det snødde stille rundt meg. Ikke ned. Jeg løftet armene og snurret rundt. Jeg var med i en ballett. Jeg var naken. Det var kaldt. Jeg ble blåere og blåere. Snart var hele meg blå. Alt bortsett fra håret mitt. Som var like hvitt som snøen. Jeg var en engel i helvete. Jeg var den reneste av alle her nede. Men likevel ikke ren nok til å være i himmelen. Jeg kunne se deg for meg. Det nydelige fjeset ditt som så opp på meg. Du smilte så vakkert. Ikke for mye. Ikke for lite. Akkurat passe. Og jeg kjente det brente så hardt i brystet. Det gjorde så vondt. Den sterke varmen fra brystet som møtte den kalde, kalde kroppen min. Det brente så hardt. Jeg hadde sluttet å danse. Jeg falt sammen i sneen. Aldri før har jeg følt meg så tynn. Aldri før har jeg følt meg så i live.

Jeg må begynne å lage et soundtrack til livet mitt
Glen Hansard & Marketa Irglova/Falling Slowly

kjedsomhetens evighet.

hvis det finnes noen dager som er sterkt egnet for hvalfangst måtte det være denne. jeg hadde samlet utstyr i flere måneder. lest meg frem og tilbake om hva man skulle og ikke skulle gjøre. jeg følte meg som en ekte færøyværing med all det utstyret og all den kunnskapen jeg satt inne med. i dag var hvalfangstdagen!

i dag har jeg 40 i feber. sandpapir fra tunga og langt ned til magesekken. jeg har trekt for gardinene, hatt på meg solbriller og spist en hel ibux pakke.

det er evighetens enerom, og du er blitt plassert midt i rommet på en stol. rommet har fire solide hvite vegger. ingen dør. ingen vindu. og selv om noen snakker til deg, svarer du ikke. du er maskinen i enerommet, ikke mennesket. men likevel er det noe galt med denne maskinen. for du har tanker. all verdens mulige tanker. du veit at du er ensom. du veit at du er deprimert. og mest av alt i hele verden vil du ta ivet av deg. men du kan ikke. du lever i evigheten. og kanskje er du et drittmenneske. kanskje prøver du så godt du kan. men ingenting er godt nok. du strekker aldri til. bare du veit hvor hardt du strever. hvor vondt det gjør. din elskede elsker en annen.

torshavn.

en av de nærmeste dagene stikker jeg til færøyene. torshavn.

uten fallskjerm er man alltid aleine.

sover du noen ganger uten å drømme? hvis verden hadde eksistert uten følelser, hadde vi eksistert? jeg tok fly til oslo. når jeg flyr tenker jeg alltid at dette kan være mitt siste øyeblikk. det er noe så bokstavelig og illustrert over hele situasjonen som får deg til å skjønne at du kan dø når som helst. men jeg er ikke redd for å dø. for hvis jeg er død føler jeg ingenting. likevel er det en helt forjævlig tanke. å tenke på at man skal dø. man blir så melankolsk. tenker på alle de menneskene man bryr seg om. alle du ikke fikk fortalt hvor glad du er i. den ene spesielle personen du ikke fikk fortalt du elsket, selv om du kanskje ikke visste at du gjorde det. det er fint å vite at man ikke har lyst til å dø, men det fine veier ikke opp for hvor vondt det er å tenke på hvis man mister virkeligheten noen sekunder. det rare med denne flyturen var at jeg ikke tenkte på døden. tenkte ikke på at jeg ikke hadde fortalt hvor glad jeg er i deg. kanskje følte jeg at du visste det. eller brydde jeg meg kanskje ikke. kunne bare dødd. for uten fallskjerm skjer det ganske fort.