Være verre

I evigheten skal det ringe, og aldri skal jeg finne en vei ut. Jeg sparket av meg dynen i forakt og brølte høyt mens jeg klødde som en febrilsk rev på halsen. Jeg var gjennomvåt. Jeg skalv. Jeg kunne ikke huske sist jeg var så sint. Jeg hadde lyst til å drepe noen. Før tenkte jeg alltid at det finnes dager man har mer lyst til å drepe enn andre. Jeg kan ikke si at jeg har hatt denne lysten før denne dagen. Men det var ikke noe personlig. Jeg syntes bare så ufattelig synd på meg selv. Jeg hatet denne tilstanden. Når man er halvt våken, halvt i søvne og kommer på de mest fantastiske setningene noen sinne, men ikke får skrevet de ned for du er så langt borte fra kroppen.

Jeg sparket av meg sokkene og ble liggende i bro med hodet under kroppen. Jeg vaiet frem og tilbake i et lite håp om å høre et knekk. Men kroppen min holdt farst i seg selv. Jeg falt sammen. Det var nytteløst. Det var bestemt at jeg skulle være syk i dag.


Josefine titta over vinduet. Hun var så liten. Måtte hoppe opp for å komme over karmen. Jeg gikk bort og løtet henne opp. Hun rødmet, men lot meg gjøre det.
- Ser du noe? Spurte jeg.
- Vel, hvis de ikke later som de har sex, så har de de på ordentlig.
Jeg slapp taket. Josefine falt i bakken. Hun skreik noe om at hun hadde brukket armen. Jeg hørte ikke. Hue mitt var langt til helvete vekke. Det hadde sluttet å fungere. Jeg gikk. Uten å se meg tilbake.

Jeg leste på pakken. "Kan medføre depresivitet." Jøss, hva slags idiot ville ta piller for å bli depresiv. Jeg var en sånn idiot. Det var liksom helt greit. Hvem gidde en lang faen uansett. Jeg beit meg selv i leppen til jeg begynte å blø. Tok nitten piller på rappen. Hvis man først skal gjøre noe, får man i alle fall gjøre det ordentlig. Det sa alltid mor før hun døde. Jeg skulle ikke være noe verre.


Jeg holder på å kvele meg selv fordi jeg må hoste som en liten okse samtidig som jeg drikker cola. Det eneste som har kommet ut fra dette syke, syke oppholdet er at jeg har funnet ut at Conor Oberst er den eneste personen som noen gang kommer til å forstå meg. Selv om han aldri noen sinne kommer til å kjenne meg. Det er en fin ting.

First with your hands, then with your mouth. A downpour of sweat, damp cotton clouds. I was a fool, you were my friend. We made it happen. You took off your clothes, left on the light. You stood there so brave, you used to be shy. Each feature improved, each movement refined. And eyes like a showroom. Now they're spreading out the blankets on the beach. Oh that weatherman's a liar, he said it'd be raining. But it's clear and blue as far as I can see.

Left by the lamp, right next to the bed. On a cartoon cat pad she scratched with a pen. "Everything is as it's always been,This never happened" "Don't take it too bad, it's nothing you did. It's just once something dies, you can't make it live. You're a beautiful boy, you're a sweet little kid. But I am a woman" So I laid back down, wrapped myself up in the sheet. And I must have looked like a ghost 'cause something frightened me. And since then I've been so good at vanishing.

Now I do as I please, and I lie through my teeth. Someone might get hurt, but it won't be me. I should probably feel cheap, but I just feel free. And a little bit empty. No it isn't so hard to get close to me. There will be no arguments, we'll always agree. And I'll try and be kind when I ask you to leave. We'll both take it easy. But if you stay too long inside my memory. I will trap you in a song tied to a melody. And I'll keep you there so you can't bother me.

Just don't go telling everyone

I can’t see shit
It’s too bright
The walrus outside my window is making me deaf

My cigarette says hello
It pleases me in ways I have not been pleased before

I think of you
It makes me so happy

I could die spending time dreaming of you

I turn of the light
Pretending to be somewhere else

I’m cutting the words
I’m floating in smoke

I’m not alone
I’m whit me

Spending time
Wasting time
Duplicating heartbeats

I’m drawing lines drawing lines drawing lines

Dust.

Det skraper på innsiden av låret. Jeg kjenner på papiret. Jeg er svett på henda. Snart er papiret utslitt. Hvis det blir ødelagt vil jeg ta livet av meg. Fordi jeg har en grunn. Lowell sier alltid at håret mitt er grunn nok til å ta livet av seg. Jeg er uenig. Det er noe inne i kroppen min som vil ut. Jeg har prøvd å løpe fra det. Røyke det ut. Kasta det opp. Men det vil ikke gå bort. Det er så intenst at jeg nesten pisser på meg. Det er litt godt. Jeg får lyst på sex. Men så tenker jeg på papiret. Jeg blir alt annet enn opphisset. Jeg glemmer hvordan det føles. Og alt jeg vil er å knekke et tynt heroinvrak. Det er mye jeg ikke forstår. Jeg forstår ikke hvorfor jeg sitter på en benk i Oslo i t-skjorte når det snør. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke blir pen på bilder. Jeg forstår ikke hvordan du kan være sånn. Jeg legger meg ned på benken. Prøver å ikke bruke hue. Det kommer ikke noe godt ut av det. Hue mitt er ikke skapt for denne plassen. Kanskje skulle jeg kjøpt meg en bok med regler, levd etter den. Men jeg veit det, det vil ikke kalles å leve. Jeg tror kanskje at hendene mine ikke tåler mer. Jeg er svak. Jeg klager. Jeg vil ikke være en positiv person. Jeg vil være en jævla negativ en som alle hater. En du unngår å være på samme sted som. En du aller helst skulle ønske ikke eksisterte. Da ville det i alle fall vært noen som visste om meg. Lowell trykker nesa mi sammen og smekker meg hard i skallen.

”Hvem tror du at du er egentlig? Hamusn?”