Allow me, you've got it all so wrong

"Det finnes tider da du innser at noen mennesker ikke er nok. En ganske vanlig ting å oppdage. Men når noen mennesker egentlig er alt for mange til at du skulle kunne bli lei av de har du kølla. Du har ikke skjønt hvem du skal bruke tida di på."
Kristian så opp på meg. Ville gi meg en klem. Hvis det var noe jeg trengte meste i hele verden akkurat nå, så var det vel det. En klem. Fra noen jeg ikke var lei.
"Jeg angrer ikke på noe, jeg angrer bare på at jeg fortalte det til noen."
Det var vel Hamsun som sa det. Men det er fint å vite når man skal holde kjeft.
"Kristian, du er det eneste mennesket jeg ikke har blitt lei."
Han så på meg. Slik ingen andre noen gang har gjort. Jeg fikk frysninger nedover hele ryggen. Hvorfor er det sånn at noen mennesker kan gjøre det. Eller kan alle det, de veit det bare ikke?
"Du veit det frøken, tiden er ikke som den en gang var."
Han så bort. Tok hånden min og klemte den. Forsiktig. Jeg så bort jeg også. Visste ikke helt om situasjonen var virkelig eller ikke. Det hang øyne på veggen. Det hang ord på tunga. Men jeg slapp de ikke ut. Jeg var deres fiende. Jeg beit meg i leppa. Kristian dro meg ned til han. Holdte fjeset mitt i hendene sine. Kosa meg bak øret. Alt var som jeg ville, likevel var ingenting riktig.
"Du må bare vite hvem du er. Du er så sinnsykt flink med ord. Den personen som har dine følelser etter seg er heldig."
Jeg rødmet. Jeg ble glad. Det var så fint å høre noe sånt fra en som betydde noe. Det er nå man skal holde kjeft. Ikke prøve bevise noe som istedet blir motbevist.