Meat Is Murder

Min kunnskap er feil. Jeg er glad og trist på samme tid, likevel kjenner jeg det ikke. Jeg blir nødt til å klype meg selv i arma for å kjenne at noe faktisk gjør vondt. Autolagring. Er det virkelig nødvendig? Kanskje vil jeg bare glemme det hele, og aldri igjen snakke om det? Jeg blir kvalm. Jeg er alltid kvalm. Kanskje er jeg gravid. Kanskje er jeg hypokonder. Ekkelt er det uansett. Jeg blir skuffet selv om jeg ikke har forventet noe i det hele tatt. Det er en merkelig følelse som lukter mest av nugatti og vafler sammen. Litt godt. Litt kvalmt. Jeg lever i alle fall. Det er lenge til. Kanskje litt for lenge. Kanskje litt for liten tid til. Gamle spøkelser kaster seg over meg og knytter meg nede. Ikke faen om du får opp! Jeg blir gal. Men så har det vel aldri vært meningen at jeg skal bli noe annet. Gjeng med mongiser hele gjengen, in a bad way.