En rosa sky svever høyt. Plutselig regner det. Det regner rosa regndråper. De smaker søtt, som jordbærmelk fra litago. Du blir våt. Det slutter å regne. Du lukter surt, som gammel melk. Det var en glede, som fort ble snudd til anger, irritasjon, depresjon, frustrasjon etc. Akkurat som et menneske, med søte rosa kinn og markblomster i hånden. Mennesket har bustete hår, hvit dresskjorte og et svart tynt slips. Dongeribuksen er sliten. Det er hull på knærne. På føttene har mennesket svarte converse. Det kribler i magen mens jeg ser dette mennesket stå forvillet på ei sommereng og ser tomt opp mot himmelen som om det skulle få svar på hva meningen med livet er. Akkurat som et menneske, forvillet i livets mening, gir denne skyen deg glede og sorg.
Noe har slått meg, som en idiot med en stor telefonbok. Jeg vimser litt inne i mitt eget hode mens jeg tror jeg finner ut hva jeg ikke trenger. Hvis du ikke forventer noe av noen, vil du da oppleve skuffelse? Hvis du ikke spiser, vil du da dø? Hvis du elsker solen og følger den uansett hvor den drar, vil du da bli lykkelig? Hvis du lager den nydeligste sangen i verden, som du aldri kan bli lei av, trenger du da annen musikk? Hvorfor er det slik at du alltid trenger flere kilder? Hvorfor sier du ja når du ikke vil? Det som har slått meg er at vi mennesker faktisk kan være lykkelige uten å ha noen kontakt what so ever med andre mennesker. Men er det virkelig det vil ønsker? Å være lykkelige? Egentlig så tror jeg ikke det. Det er godt å kjenne hvor råttent og jævlig det av og til kan være. Kjenne på smerten som vrir seg inni deg. Aller helst vil du bare legge fingrene mellom skuffa og smelle den igjen slik at du fokuserer på smerten du har i handa. Uansett så vil det være smerte der. Uutholdelig smerte som faktisk får deg til å føle deg i live. Du lever. Du er til. Og du veit det faktisk selv. Men er det noen andre som veit det?
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment